Anmeldelser

En entusiastisk søknad om sjelefred

KIRKEMUSIKK: Dussek skrev en messe som «søknad» om sjelefred og evig liv? Nå – i en mild, men spretten førsteinnspilling – er han restaurert, ja, etter all sannsynlighet tilgitt.

Dussek, hvem? Levde vi rundt 1800 blank og var sånn noenlunde opptatt av musikk, var Jan Ladislav Dussek (1760–1812) et av de heteste navnene i Europa. En pianist av alles nåde som feiet gjennom konsertsaler og kongehoff med et så sprell levende og fantasirikt pianospill at ingen hadde hørt maken.

Det var på Haydn, Mozart og Beethovens tid, de var opptatt av Dusseks åpenbarende spill, mindre størrelser som Hummel og Spohr også. Han, som vi i dag ikke har hørt så mye til, hadde alt i sin hule hånd. Men verden er urettferdig. Eller var han bare en flopp av utvendig, fillete glans og fjas?

Kjødets dunkle krefter

Nei. Men han var en tragisk skikkelse, det falt ham nok ikke inn at han noen gang skulle gå gjennom den døren helgenene gikk igjennom. «CV-en», som rommer beundrere som Catharina av Russland, Joseph Haydn, Marie Antoinette, antakelig Napoleon og en rekke andre på samme hylle, avsluttes slik: «de siste månedene av livet var han sengeliggende med gikt og andre lidelser, inkludert stort alkoholinntak og ekstrem fedme».

Først etter at kjødets dunkle krefter og ufornuften hadde rottet seg sammen, skrev han denne messen som bot – Messe solemnelle. Det er ingen tegn på at den ble framført, riktignok, men den var skrevet, det var det viktigste.

Hva er det etter disse 200 årene som gjør at en av «gammelmusikkens» fremste våpendragere – Richard Egarr og hans sublime Academy of Ancient Music – henter fram denne musikken og får den på fote? Mye av det som ustanselig hentes fra arkivene og serveres oss, har kun musikkhistorisk interesse – etter at støvet er blåst av det, er det fremdeles bare støvet igjen. Dusseks messe, derimot, er fantasirik, personlig, vakker i sin enkelhet, i det hele tatt ikke skrevet i ramlende hast. Det var alvor.

.

Hva er jubel?

Første delen av Kyrie er en liten perle, det duver skjønnhet og årvåkenhet, elskelig som denne musikken er. Han jubler ikke mer enn han kan stå inne for, sømmelig nok – skjønt, hva er jubel? Er det ikke jubel når han kjører på med fuger og skjønnsang etter tidens grep? Eller: det vil si med egne grep.

Richard Egarrs lag profilerer, ornamenterer (ikke for mye, bare akkurat) og spiller og synger fram understemmene, som skinner i egen kraft. Selv om det ikke har de dypene og spenningen vi finner i Haydns messer, er det troverdig – ikke minst når Egarrs meningsskapende entusiasme går som en skyttel gjennom veven.

Det falt ham nok ikke inn at han noen gang skulle gå gjennom den døren helgenene gikk igjennom

—  Olav Egil Aune

---

Kirkemusikk

Jan Ladislav Dussek

Messe solemnelle

Richard Egarr, dirigent

Solister, Academy of Ancient Music kor og orkester

AAM 011/Naxos Norway

---

.

Går glipp av

Den som «laster ned» musikken, går glipp av et sjeldent vakkert og forseggjort cover med en bok på 100 sider, som gjør rede for historien til virtuosen fra Böhmen i tykt og tynt. Egarr skriver selv om sin entusiasme, vi får tanker om valgene som er gjort under innspillingen, omtale av Dusseks musikk ellers, og samfunnet og omgivelsene denne musikken ble spilt inn i. Ja, til og med et kapittel med kakeoppskrifter i tidens tegn (naturligvis)! Og bilder av omgivelser og notene. Det er godt å holde i, ordentlig gjort.

Jeg sitter her, uventet rikere enn da jeg satte meg. Når det lir og årets nådeløse bokholderi skal settes opp, er denne innspillingen høyt på plussiden, garantert. Dussek kunne neppe tenkt seg en bedre håndtering enn han får av Egarr & Co.

Les mer om mer disse temaene:

Olav Egil Aune

Olav Egil Aune

Olav Egil Aune har vært ansatt i Vårt Land i en årrekke, blant annet som kulturredaktør. Han er nå tilknyttet redaksjonen som kommentator og anmelder.

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Anmeldelser