Anmeldelser

En kirke for hele mennesket

Den ortodokse kirke favner de troendes liv i et altomfattende trosunivers, skriver Caroline Serck-Hanssen og hjelper oss til å forstå det som snart er Norges tredje største kirkesamfunn.

Få nyhetsbrev fra Vårt Land. Meld deg på her!

Det var synet på Den hellige ånd som førte til at kirken i øst og vest skilte lag etter tusen års fellesskap. Kirkene med sentrum i Konstantinopel ville ikke være med på forandringen av trosbekjennelsen som Roma og de vestlige kirkene innførte. De holdt fast på at Ånden utgår fra Faderen.

I vest sa man at Ånden også utgår fra Sønnen – det som heter filioque. Dermed ble Åndens virke knyttet til Ordet. I øst uttrykkes og formidles troen gjennom skjønnhet, følelser og kropp – ikke bare gjennom intellektet. Det er en tro for hele mennesket og hele skaperverket.

Den ortodokse kirkes selvforståelse er derfor at den er den opprinnelige kristne kirken som har holdt fast ved den rette tilbedelse og tro. Den er ikke en organisasjon som kan tegnes opp på et oversiktlig kart, men snarere en organisme vokst fram gjennom århundrene, påvirket både av politikk og teologi. Det er en mangslungen og tildels rotete samling av kirker uten noen klar toppleder.

Caroline Serck-Hanssen

En lang skilsmisseprosess

De ortodokse kirkene er i ferd med å gå forbi pinsebevegelsen som Norges tredje største kirkesamfunn. Den ortodokse kirken har stor innflytelse på det som skjer i Russland og på krigen mot Ukraina. Det er et stort behov for kunnskap om de ortodokse. Caroline Serck-Hanssens bok er derfor nødvendig og etterlengtet. Hun formidler kunnskapen innenfra, men samtidig med forståelse for at det er mye som må forklares for utenforstående.

Selv om det var teologi som ble begrunnelsen for at kirken ble delt i 1054, gir Serck-Hanssen oss forståelse for den politiske prosessen som gjorde at skillet ble så dyptgående.

Da keiseren i Konstantinopel tusen år etter Kristus fant det nødvendig å be paven og Vesten om hjelp mot muslimene, fikk han noe langt annet enn han ba om. Korsfarerne hjalp ikke keiseren med å berge det bysantinske riket. Tvert om opprettet de et nytt latinsk rike i Det hellige land i konkurranse med Bysants. I 1204 plyndret og ødela de Konstantinopel, som aldri kom seg igjen.

Frykt for å gi etter for Vesten

Dette sviket fra kristne brødre er en viktig årsak til at splittelsen ble så dyptgående. Denne boken har også gjort meg oppmerksom på betydningen av unionsavtalen i Firenze i 1439. I et siste forsøk på å få hjelp mot muslimene, godtok den ortodokse kirken pavens overhøyhet og filioque-prinsippet. Men hjelpen uteble og Konstantinopel falt.

Mange ortodokse mente at Konstantinopels fall skyldtes at de hadde forlatt den sanne tro gjennom Firenze-avtalen. Ikke minst bredte denne oppfatningen seg i Russland, som var i ferd med å overta som det største ortodokse samfunnet. Denne skepsisen mot vestlig innflytelse førte etter hvert til overbevisningen om at bare Russland forvalter frelsen og sannheten – noe som ikke minst gir seg utslag i dag.

Den ortodokse kirken er ikke en organisasjon som kan tegnes opp på et oversiktlig kart, men snarere en organisme vokst fram gjennom århundrene

—  Erling Rimehaug

Tradisjonen samler

Dette er bare ett, om enn ganske viktig, eksempel på hvordan politikk og maktforhold blandet seg med teologi i utviklingen av de ortodokse kirkene. Serck-Hanssen innleder boken med en redegjørelse for utviklingen av de ulike ortodokse kirkene. Det er en ganske innviklet, men også fascinerende historie, som er krevende å følge i alle sine detaljer.

Derfor er det velgjørende at Serck-Hanssen deretter tar et samlende grep og gir en oversikt over tradisjonen og troslivet som preger de ortodokse kirkene. Det er nettopp tradisjonen som samler dem. De ortodokse har ingen pave som avgjør hva som er rett lære. De har heller ikke noe «Skriften alene»-prinsipp. Det er den trosforståelsen som ble utmeislet av kirkefedrene og konsilene i de første 7-800 årene av kristendommen som er grunnvollen.

Frelsen skjer i Kirken

Men det betyr ikke at «ortodoks» betyr fastlåst i gamle dogmer. Tradisjonen er dynamisk og hele tiden i endring. De ortodokse tror at Ånden fortsatt leder kirken gjennom den kollektive læringen som foregår i kirken.

Et sentralt begrep er derfor «katholikos» - det som gjerne oversettes med allmenn. Serck-Hanssen beskriver det derimot som fylde. Kirken forvalter troens fylde. Gud og mennesker knyttes sammen i kirken når den samles for å feire nattverd. Derfor blir ingen frelst alene. «Frelsen skjer innenfor kirken i åndelig enhet med Gud og de øvrige medlemmene», skriver hun.

Frelsen som prosess

Dette bryter med den individualistiske forståelsen av frelsen som særlig preger protestantismen, og ikke minst den norske pietistiske tradisjonen. Frelsesforståelsen er også preget av at de ortodokse ikke har noen lære om arvesynd. Frelsen er derfor forstått som en prosess, som kan sammenlignes med at det opprinnelige gudsbildet renses for synden som har skitnet det til, slik at fellesskapet med Gud kan gjenopprettes.

Dette gir likevel rom for en personlig frelsesprosess, som ikke minst er knyttet til den mystiske tradisjonen som ble utviklet i klostrene. Munkene som lever i stadig bønn blir forbilder for alle troende, som gjennom gudstjenesten, sakramentene og bønn tenkes å vokse i frelsen.

---

Sakprosa

Caroline Serck-Hanssen

Den ortodokse kirke. Historie - lære - trosliv

St. Olav forlag, 2021

Ortodoksi

---

Sammenblanding med stat og nasjon

Selv om ortodoks selvforståelse er at de er den sanne og opprinnelige kirken, har det ikke hindret et engasjement i økumenisk bevegelse fra deler av kirken, som patriarken i Konstantinopel. Men den russiske kirken har de senere årene beveget seg i en annen retning.

Utviklingen i Russland er et godt eksempel på de ortodokse kirkenes tvetydige forhold til politisk makt og også til nasjonalisme. Det kan føres tilbake til det nære forholdet mellom keiseren og kirken i det bysantinske riket. Keiseren engasjerte seg sterkt i kirkens utvikling ut fra en tanke om en symfoni mellom kirken og statsmakten.

I vest gikk det romerske keiserriket til grunne, og dermed ble kirken under paven langt mer selvstendig. Tsarene i Russland forsto derimot seg selv som arvtagerne til det romerske keiserriket, og de tok også med seg forståelsen av keiserens ansvar for kirken. Den russiske kirken ble innvevd i statsmakten. Det gjaldt til og med kirkeledelsen under det kirkefiendtlige kommunistiske regimet. Den sammenblandingen med statsmakt og nasjonalisme som vi ser i Russland, er nok det som i dag skaper mest skepsis mot den ortodokse kirke.

Troen ytrer seg i skjønnhet

Det ortodokse troslivet ytrer seg ikke minst gjennom en erfaring av skjønnhet. Det er derfor svært passende at forlaget har gjort dette til en vakker bok med et utsøkt utvalg av bilder. Det er en bok det er en glede både å bla i og å lese. Og en bok til å bli klok av.


Erling Rimehaug

Erling Rimehaug

Erling Rimehaug har i en årrekke vært en av Vårt Land profiler, som redaktør og journalist, og er nå tilknyttet avisen som kommentator.

Annonse
Annonse

Mer fra: Anmeldelser