Lesningen av Morten Langelands beretning om lektoren Alex sitt alkoholutløste sammenbrudd tok fatt i starten av undertegnedes møte med covid 19. Det føltes derfor ikke så vanskelig å identifisere seg med hovedpersonens mentale, emosjonelle og fysiske forfall. Det fine med sammenbrudd er at de baner veien for noe nytt; selvransakelse, nye tankebaner, et endret liv?
Man skal være forsiktig med å håpe på for mye, som Alex lærer i løpet av sine opphold på rusinstitusjoner, men jeg bestemte meg for å fullføre. Var det ett øyeblikk i tiden den kunne få testet sin livsberettigelse, var det vel nå, her jeg lå i mørket med en blåbærsmoothie og en fifty/fifty halvannenlitersflaske med eplejus og Farris.
Byrom og boligpolitikk
Alex er en trettifem år gammel mann, opprinnelig fra Sørlandet, nå bosatt, eller, det er kanskje å ta i, han leier et atelier på Kiellands plass i Oslo, et sted ment for kunstnere. Det er vel og merke ikke meningen at kunstnerne skal bo her, derfor er varmen aldri over seksten grader, og all mat må varmes i mikrobølgeovn. En gang var han lærer på en videregående skole, men han fikk sparken på grunn av rusproblemene. Nå håper han på en tilværelse som frilansskribent, han må bare få til dette essayet om Tarjei Vesaas som han har strevd med altfor lenge.
Det er vanskelig å helt få taket på følelseslivet til Alex, det er vel å anta at han har det samme problemet selv, og det er kanskje derfor han tar leseren gjennom den ene ranten etter den andre om Oslos boligpolitikk og den Nye Norske Arkitekturen. Men først: litt plott:
Alex sitter på biblioteket til det snart åpnede Nasjonalmuseet med alkoholabstinenser mens han prøver å jobbe på essayet. Han blir distrahert av en gjeng med skatere som forsøker å få til et perfekt triks på plassen utenfor. Her møter han Sigrun, en skater som etter en svært fomlete introduksjon bestemmer seg for å invitere ham på filmkveld. Men Alex skal på rehab, så relasjonen deres tar naturlig nok tid å utvikle. Ikke uvesentlig er det dessuten at Alex også har en kroppslig venn av hunkjønn, Agata, som han dog ser ut til å ha et emosjonelt avklart forhold til – uten å helt vite, eller bry seg, om dét går begge veier. Alex sliter generelt med å bry seg, og han lurer på om livet egentlig er verdt å leve.
Handlingslammelse
Det tar tid før romanen skyter fart, men det er selvfølgelig bærende for plottet – og helt sant og viktig – at Oslo er i ferd med å bli en by der klasseskillet deles opp i de som eier egen bolig og de som ikke gjør det. Konsekvensene for kunstnere og andre er ikke til å komme bort fra. Ironien i hvordan Oslo smykker seg med å være en kunstby og måten den behandler sine kunstnere, trenger man ikke ropert for å få fram. Det holder å bare si det som det er, og det gjør Morten Langeland.
---
Roman
Morten Langeland
Fifty/fifty
263 sider, Flamme forlag 2022
---
Romanen er full av subkulturelle referanser som mange sikkert får mer ut av enn denne leseren. Det som virkelig interesserer meg, er det emosjonelle skiftet i Alex i takt med at rusen renner ut av ham. Hva gjør et menneske for å få grep om tilværelsen? Hva skal til for å knytte seg til andre mennesker? Er drømmen om en kunstnertilværelse, og tilsvarende klaging på boligmarkedet, et skalkeskjul for en handlingslammelse som dreier seg om manglende evne til å ta konsekvensene av eget liv? Det gir ikke Langeland noen åpenbare svar på.
[ – Festlig virvar og eksistensiell dybde Langelands Sørgerender» ]
Fremmedgjort leser
Jeg opplevde fifty/fifty som i overkant drøvtygd, og det er ikke nødvendigvis et tegn på at det er noe galt med romanen. Det kan også ha med en følelse av fremmedgjøring å gjøre, for selv om jeg har bodd i Oslo i over femten år, og kjenner igjen alle stedene Langeland beskriver, er det som betydningen av stedene glipper for meg. Det er som jeg ikke klarer å bo i byen på samme måte som Langeland beskriver. På samme måte er det med skatingen, dette med klesstilen, referansene, sjargongen, det er for flaut, for tilgjort, eller kanskje ikke tilgjort, men jeg klarer ikke trenge inn i det, heller ikke i følelsen av Oslo som by, som noe som burde være viktig for meg.
Ironien i hvordan Oslo smykker seg med å være en kunstby og måten den behandler sine kunstnere, trenger man ikke ropert for å få fram.
— Kristine Hovda
Selv flyttet jeg ut av Oslo i fjor. Det er jo heller ikke Langelands feil (!) Men det setter noen begrensninger for min mottakelse av romanen, og kanskje er det dette innforståtte som er romanens virkelige problem. Langeland klarer ikke invitere meg inn og la meg føle meg velkommen, og da lukkes Oslo igjen for meg. Hvorfor er det viktig hvordan byrommene våre ser ut? Hvorfor skal Alex bry seg om det?
Erkjennelser
Kanskje bærer romanen delvis preg av at den ble skrevet til åpningen av Nasjonalmuseet den 11. juni, og er kanskje på den måten en slags konseptroman. Kanskje er jeg bare en leser som ønsker meg mer inderlighet. For den siste delen av boka slukte jeg hel, selv med covid 19, og når Langeland bruker tid på å beskrive klientellet inne på avrusningsinstitusjonen på Sagene, gråter jeg. Livet er så skjørt, ønsket om å være trygg, flytte inn på institusjonen for godt, en seng, faste måltider, noen å spille Amerikaner med om kvelden, det gir gjenklang.
Når Langeland bruker tid på å beskrive klientellet inne på avrusningsinstitusjonen på Sagene, gråter jeg.
— Kristine Langeland
I hvert fall kommer livserkjennelsene som perler på en snor mot slutten, og skatingens aksept av nederlaget viser seg å være en måte å leve på, bare slik kan man faktisk slappe nok av til at det store gjennombruddet kommer. Det er selvfølgelig godt sett, godt nøstet sammen i denne innholdsrike, smarte romanen, som nok vil få mange lesere og bli godt likt, eller elsket, av noen og hatet av andre. Fifty fifty?
PS: Boka avsluttes ikke i betongharde byrom fulle av referanser, men i skogen, oppe i Nordmarka. Kanskje er det å strekke det litt langt – men kanskje måtte Alex, som jeg, ut av byen for å ta den tilbake.
