Guddommelig skildring av Elvis

Når hele artistliv skal fortelles i spillefilmlengde, presses de inn i en form som truer særpreget: Vedkommende blir født, viser talent, har en drøm, blir motarbeidet av konservative foreldre eller andre autoriteter, klatrer for raskt mot toppen, får et sammenbrudd, reiser seg igjen og vinner folkets hjerter – men sitter igjen med visse indre demoner.

Denne malen, gjerne med en epokegjørende konsert som rammefortelling, er brukt i et utall filmer. Og den virker mot sin hensikt: Skulle ikke dette handle om en unik person? Er alle artister like, med strukturelt identiske liv?

Sjangerens beste og mest egenartede opplevelser, er de som nøyer seg med en avgrenset del av hovedpersonens eksistens – som Last Days (2005), Gus Van Sants intenst dvelende gjengivelse av de siste dagene i Kurt Cobains liv.

[ Pixars «Lightyear» er god underholdning uten selvtillit ]

Prangende kjekkas

Elvis Presley var en helt liten filmindustri i seg selv på 1960-tallet, men historien om livet og karrieren hans har aldri vært noen gjenganger i verdens kinosaler. Men sommerens store biografidrama tar sikte på å skape både drama og show av popikonets (for en gangs skyld føles karakteristikken riktig) 42-årige liv.

Når Baz Luhrmann velger den mest tradisjonelle tilnærmingen til biografi-filmen, kan det kanskje forsvares med at han alltid har prioritert stil og schwung over historiefortelling. Gjennombruddet Romeo + Juliet (1996) var en bokstavtro gjengivelse av Shakespeares stykke, iført den moderne musikkvideoens estetikk.

Moulin Rouge (2001) kunne kanskje blitt avfeid som en klissete klisjéfest, hadde det ikke vært for regissørens fargesprakende og temmelig bevisste omgang med konvensjoner og virkemidler. Det mest minneverdige med Den store Gatsby (2013) er ikke F. Scotts Fitzgeralds historie, men den prangende kjekkas-gestaltningen til Leonardo DiCaprio.

[ Vår Staude deler hyppig Instagram-innlegg om «Fæbrik-jentene» – mediekritiker mener hun reklamerer ]

Den onde forvalteren

Forventningene til Elvis – som dessuten kategoriseres som musikal – går dermed ikke i retning av psykologiske dypdykk eller problematisering av populærkulturen. Historien, som dekker stjernens liv fra fødsel til død, følger to hovedspor: Elvis’ bølgende musikalske karriere og samarbeidet med en utnyttende og fullstendig kynisk manager.

Vi blir – konvensjonelt nok – kjent med en ung manns drøm, og kommer tidlig på det rene med at suksessen tok knekken på ham. Og den ansvarlige for alt som gikk alt og noe som gikk godt, er bløffmakeren Tom Parker – som forvaltet artistlivet ut fra hva det var mest å tjene penger på. Mens artisten selv kun hadde en uskyldig drøm om å formidle og tilgjengeliggjøre den afrikansk-amerikanske musikken han hørte som barn.

Kanskje innvendingene er flisespikkerier – det sentrale poenget i filmen er de forførende musikaltablåene

—  Einar Aarvig

Selv om fortellerstemmen tilhører Parker og fungerer som en slags forsvarstale, kan handlingen i Elvis definitivt ikke klassifiseres som kompleks og sofistikert.

Samtidig har filmen en vilje til å belyse problematiske aspekter ved USAs nære historie. Presleys musikk ble et problem for myndighetene som ville opprettholde sørstatenes lovbestemte raseskiller: Hva skulle man gjøre med en hvit mann med repertoaret fullt av svart kultur? Selv om bluesartisten BB King har en noe fremtredende rolle i handlingen, får vi lite innblikk i hvordan Elvis-musikken ble mottatt av den svarte delen av befolkningen. Men rasisme og motsetninger er en rød tråd i filmen, og drapene på Martin Luther King og Bobby Kennedy fungerer som eksempler på en nasjon i uro.

---

Drama

Elvis

Regi: Baz Luhrmann

Med: Austin Butler, Tom Hanks, Olivia DeJonge, Kelvin Harrison Jr., Kodi Smit-McPhee

Premiere fredag 24. juni

---

Guddommelig

Elvis er uansett på sitt beste når den er på sitt mest musikalske. En innledende montasje – de er det mange av – som sammenstiller barndomsøyeblikk der den unge Elvis suges inn i afrikansk-amerikansk kultur i en pinsemenighet og i en rhythm & blues-fremføring, er skildret med smittende, tårefremkallende ekstase. Musikalnumrene med den verdenskjente musikken er tilsvarende imponerende utført.

Mens forholdet mellom hovedpersonen og manager Parker blir trettende. Som han han selv antyder flere ganger i fortellerstemmen er han historiens skurk, men verken manuset, Luhrmann eller skuespiller Tom Hanks makter å gjøre ham interessant eller sammensatt. Han forblir en usympatisk hindring for helten. Påstanden om at hovedpersonens verste fiende var behovet for å bli elsket av fansen, blir heller aldri mer enn en påstand. Vi får det fortalt, men opplever det ikke.

Kanskje innvendingene er flisespikkerier – det sentrale poenget i filmen er de forførende musikaltablåene. Austin Butler er god i alle scenene, men hans aller viktigste oppgave er å se guddommelig ut. Det lykkes han særdeles godt med. Slik blir Elvis – om ikke en klassiker – i det minste en film som kommer til å bli referert til i uoverskuelig tid fremover.