Leken som sorgens språk

Ifølge gresk mytologi er Kharon navnet på fergemannen som bringer de døde over elva til verdenen som skiller dem fra de levende. I «Karons sandkasse» er det navnet på den litt mystiske naboen. En gammel mann med god tid. En som liker å stelle i hagen sin, så vel som å lytte til det Maja har på hjertet. Hun er en unge full av futt og fantasi, som elsker å leke i sandkassa med søsteren Lille.

Her har de skapt sin egen fabelverden der Tussimussene bor. Der pinner, blomster og kongler får sjelefrø og vekkes til live gjennom leken. Men Lille snubler lett og har ikke alltid helt kontroll på kroppen sin. Etter hvert må hun sitte i rullestol. Maja får vite at det er en puslespillbrikke inne i kroppen til Lille som er ødelagt.

I vekslingen mellom lek og virkelighet følger vi her et sykdomsforløp som ender med døden

—  Kjersti Juul

Et sykdomsforløp

«Karons sandkasse» har en helt spesiell forhistorie. Bak forestillingen står ekteparet Torkil Sandsund og Miriam Prestøy Lie. De har begge lang erfaring som dramatiker og regissør, men bærer også med seg en ufattelig vond erfaring som ligger til grunn for stykket som nå er nominert til Heddapris for beste barneforestilling.

I 2014 døde sønnen deres Einar, som led av en uhelbredelig sykdom. «Karons sandkasse» er laget i tett samarbeid med de to gjenlevende søsknene hans. De som alltid klarte å inkludere broren i leken, selv da han ikke lenger kunne bevege seg eller snakke.

På teaterscenen er det nettopp leken – midt i det mørke alvoret – som lyser mot oss, og gjør det til en forestilling man orker å ta inn over seg. Barn går ut og inn av sorg og glede. I vekslingen mellom lek og virkelighet følger vi her et sykdomsforløp som ender med døden.

Fantasifullt

At voksne agerer barn, kan fort føles kleint og utenpåklistret. Julie Bjørnebye (Heddapris-nominert for beste kvinnelige skuespiller/hovedrolle) klarer imidlertid å fange barnets keitete, energifulle kroppsspråk og intuitive måte å snakke på der innfallene får blomstre fritt, på en dønn troverdig måte. Godt parert av Sunniva Du Mond Nordal i rollen som Lille.

Replikkene får følge barnets logikk med alle de fantasifulle krumspringene det kan ta, på en måte som både er rørende, søtt og til tider ustyrtelig morsomt. Skrevet frem av de som har førstehåndskjennskap til det. Det skaper en nærmest dokumentarisk følelse å få være med på leken i sandkassa. Samtidig er den estetiske bearbeidelsen av stoffet tydelig. Tussimussene kommer virkelig til live på scenen i form av menneskestore skikkelser, der scenograf og kostymedesigner Kristin Bengtson har en magisk finger med i spillet.

I «Karons sandkasse» er ikke døden en ond mann med sort kappe og ljå

—  Kjersti Juul

Sårt tiltrengt

Det er også mye trøst i å finne noe man kan le av sammen, og nettopp latteren fyller denne forestillingen like mye som tårene, som presser seg på etter hvert som Lille og tussimussen Mino blir sykere. Selv om dagens foreldre har forstått at døden ikke skal ties i hjel, kan det være vanskelig å vite hva man skal si om døden når barn spør.

Døden er ikke lenger noe tabuemne i barnebøker. Titlene å velge mellom er etter hvert blitt mange, og kan være en fin inngangsport for å samtale om noe så vanskelig. Som teater derimot, finnes det ikke mange eksempler på forestillinger som tar opp døden. I et slikt scenelandskap føles «Karons sandkasse» som en sårt tiltrengt fortelling.

[ Kristen korsang erstattes av låtskriving ]

Livsviktig lek

Hemmelige, fortvilte samtaler voksne imellom, der man forsøker å beskytte barn ved å stenge dem ute fra det som blir sagt, er å gjøre dem en bjørnetjeneste. Døden angår barn, selv om de ikke har det samme begrepsapparatet som voksne enda. Forestillingen er ikke uten mangler, og kunne med fordel vært kuttet ned, spesielt med tanke på anbefalt aldersgrense fra 5 år.

Innenfor teaterforestillingens rammer er det likevel imponerende hvordan den klarer å gjøre døden litt mindre fremmed og skremmende for barn. I «Karons sandkasse» er ikke døden en ond mann med sort kappe og ljå. Den er trist, men like fullt til å bære – gjennom leken som også kan være sorgens språk.

---

Karons sandkasse

• Teater
• Av familien Sandsund Lie
• Regi: Torkil Sandsund
• Manus: Miriam Prestøy Lie og Torkil Sandsund
• Scenografi og kostymedesign: Kristin Bengtson
• Komponist: Peter Baden
• Lysdesign: Olav Nordhagen
• Teater Innlandet
• Forestillingen er en del av den norske teaterfestivalen Heddadagene, som går av stabelen i Oslo fra 10.–19. juni.

---

[ Treffende tåspissdans på operataket ]