Anmeldelser

Geoff Dyer anmeldt: Ren lesefryd om aldringens bør

Geoff Dyer springer hit og dit i essays om kjente skikkelser som har lagt sine største bragder bak seg. Vi andre gjør klokt i å slå følge.

Essay-sjangerens oldefar anses for å være franskmannen Michel de Montaigne, som i sitt storverk Essays (1580) lot leseren ta del i hans personlige refleksjoner rundt livets store og små utfordringer. Tekstene hadde en åpen og funderende tilnærming som har blitt en slags mal når vi snakker om et «essay» – eller «forsøk», som ordet faktisk betyr.

Montaigne ble 59 år gammel, og det var sikkert en anstendig alder for franskmenn på 1500-tallet. Hans sjangermessige etterkommer fra Storbritannia er i skrivende stund bare 63 og dermed langt fra noen olding i vår tid. Sin omtrentlig regnet tjuende bokutgivelse har Geoff Dyer gitt tittelen The Last Days of Rodger Federer: And Other Endings. Den handler, som tittelen tilsier, på sett og vis om livets høst. Og alt mulig annet Dyer i forbifarten måtte komme på.

Hjemsøkes av seg selv

Boka er ikke en refleksjon rundt alderdom à la Tor Åge Bringsværds fornøyelige lang-essay Mens jeg har dere her, eller, Om det å bli gammel (2019). Dyer foretar tilsynelatende tilfeldige digresjoner, blant annet til personer som utførte sine største bragder tidlig i karrieren og deretter lever med spøkelset av sin fordums storhet. Blant verdens største sportsutøvere finnes nødvendigvis mange tilfeller. Den sveitsiske tennisspilleren Rodger Federer, som figurerer i tittelen, er én av dem. Hva har han å strekke seg mot etter å ha vunnet Wibledon åtte ganger? Herfra kan det strengt tatt bare gå nedover for den pensjonerte 40-åringen.

Men Dyer skriver også om kunstnere som gripes av desperasjon når de blir eldre, jaget av tiden som løper ut. Selv den uovervinnelige Hemingway ble innhentet av dårlige anmeldelser mot slutten av livet, som endte tragisk og med selvmord: «Ikke bare hans dårligste roman, men en syntese av alt som var dårlig i de forutgående,» skrev Saturday Review of Literature om en av hans siste bøker.

Dyer lar altså ikke kultfigurene slippe billig denne gangen. Han er selv en hengiven «dylanolog», men i hans øyne var genistreken låter som «Idiot Wind» fra 1975. I det påfølgende har Bob Dylan drevet en slags endeløs omredigering av seg selv.

Også Beat-generasjonens fremste forfatter, Jack Kerouac, får gjennomgå. Kerouac var en tragisk figur som brukte hele livet på å forsøke å gjenskape spontaniteten fra kultromanen On the Road, mener Dyer. Den unnslapp ham stadig fordi forsøket ikke lenger var spontant.

Dyer er hjemmevant både i populærkultur og høykultur. Spranget videre til Nietzsche og derfra til Beethoven synes aldri anstrengt.

Geoff Dyer setter kursen nordover og mot Kapittel-festivalen i Stavanger. Foto: 
Flamme Forlag

Fjærlette assosiasjoner

Siden debuten for over 30 år siden har Dyer utgitt både kunstbøker og et knippe romaner, men det er sine «sjangerbøyende» essays han virkelig er kjent for. Ikke bare tekster i avislengde, men essays i som tar utgangspunkt i et tilsynelatende marginalt tema og vokser derfra til å bli en hel bok. De fleste vil vegre seg for å gå til innkjøp av en utgivelse om amerikanske hangarskip (2014), men med Dyer ved roret kan man trygt begi seg ut på ukjente faglitterære dyp. Man trenger dessuten knapt ha lest noe av den engelske forfatteren D. H. Lawrence for å verdsette Dyers kamp med hans verker (1997).

---

Essay

Geoff Dyer

The Last Days of Rodger Federer: And Other Endings

304 sider, arrar, Straus & Girroux 2022

Dyer

---

Dyers evne til å fange leserens interesse med nær sagt hvilket som helst tema, må knyttes til hans særegne form for skrivekunst. Hans varemerke er de fjærlette assosiasjonsrekkene som gjør at «tema» blir nærmest underordnet. I The Last Days of Rodger Federer innrømmer han også at det han ønsker mest av alt er å bare sitte og redigere videre på boka vi holder i hendene.

Hvert avsnitt er et lite mini-essay i seg selv, og man stanser ofte opp ved særlig vakre – eller humoristiske – formuleringer. Våre ansikter og kropper forandrer seg så sakte, skriver Dyer, at det er umulig å se omdannelsen i «real time». Opplevelsen av forandring er tiden selv. Gradvis blir man sterkere, høyere og mer velartikulert. Og senere, enda mer gradvis, blir man oppmerksom på at man er i ferd med å bli svakere. Man kan ikke si akkurat når forandringen skjedde, det er bare en økende følelse av at verden ikke er som den var, selv om den på mange måter er nøyaktig som den alltid har vært.

Essayets Dylan

Jeg-et er aldri langt unna i Geoff Dyers slentrende tekster. Kanskje er det for mye første person entall i moderne sakprosa og essays, slik en del kritikere har hevdet. Grensedragningen mellom essayet og såkalte selfie-tekster i tilfellet Dyer ble for eksempel løftet i tidsskriftet Prosa for noen år tilbake. Men om man først tolererer formen, er Dyer alltid fortreffelig og stimulerende selskap. Han er også uhyre vittig på det tørre, britiske viset mange liker her til lands. Man kan innvende at The Last Days of Roger Federer er så løst knyttet til sitt tema at det nesten løsner fullstendig og blir en samling tilfeldige innfall. Men bare nesten.

Man kan innvende at boken er så løst knyttet til sitt tema at det nesten løsner fullstendig og blir en samling tilfeldige innfall. Men bare nesten.

—  Ivar Dale

På mange måter er Dyer essayets Bob Dylan – hans livsverk er et stadig voksende kjempe-essay om verden slik den påtreffes av Geoff Dyer. Repeterende i sine tilfeldigheter, vil noen kanskje mene, men en ren lesefryd om man er villig til å henge med.

Denne siste utgivelsen av Geoff Dyer må foreløpig inntas på originalspråket engelsk, men tre av hans tidligere bøker foreligger også på norsk.

Mer fra: Anmeldelser