Olivier Messiaen, katolikk på dypt nivå, kalte seg teolog, ikke musiker. Mange av verkene hans, ja, faktisk de fleste, forholdt seg til den bibelske forestillingsverdenen og tradisjonen, som han mente musikken sto nærmest av alle uttrykk. Altfor skarpe ord ville – mente han – tilsløre dypene og lagene i Jesu forkynnelse og gjerning. Derfor musikk. Allerede nå opplever jeg at jeg er i ferd med å tilsløre, jeg også.
«Ikke mitt lenger»
Olivier Messiaen (1908 – 1992) er en av den europeiske kunstmusikkens viktigste skikkelser. Mange av de store fra midten av 1930-tallet og oppover var innom ham som lærer eller inspirator – Boulez, Ligeti og Stockhausen var noen. I seg selv underlig i en nokså ikke-religiøs tid – denne mannen som ydmykt spilte orgel til messe i Sainte- Trinité-kirken i Paris store deler av livet. Han ble nettopp spurt om det – om man måtte dele troen hans for å forstå musikken – «nei», svarte han, «når jeg har sluppet et verk fra meg, er det ikke mitt lenger, akkurat som Bach – dypt religiøs – kan ‘forstås’ av hvem som helst.»
Det er så mye i lydenes verden som sløres av vaner eller forsvinner under et lag av kulturavfall. Her foregår rensingen
— Olav Egil Aune
Enormt med noter
Det skulle være varedeklarasjon for den siste og på lange tider mektigste innspillingen – av hans «La transfiguration de Notre Seigneur Jésus-Christ» (Jesu Kristi forklarelse på berget). Et gigantisk verk, enorme mengder noter i varierte, virvlende «tungemål» og sjelsyngende kompleksitet. Noen har sagt: «En vedvarende liturgisk nattverd», som uttrykker Guds forhold til mennesket, det skjer gjennom musikk til en mosaikk av latinske tekster, altså tett på mysteriet. Enormt kor, enormt mange musikere – du vasker ikke opp med dette i bakgrunnen, det er til dels uhyre krevende for uvante ører. Men hvem vet? Kanskje går den «ulærd» og rett inn som en aha-opplevelse, det hender, denne pulsløse, kosmiske tidsfølelsen. For noen tiår siden var Messiaen den nest mest spilte og populære samtidskunstneren overhodet. Og populariteten holder seg. Det handler om menneskelighet. Orgelverket «Le nativité de Seigneur» (Jesu fødsel), pianosyklusen «Vingt Regards sur l’enfant Jésus» og orkesterverket «L’Ascension» (Himmelfart) er gode steder å begynne om en vil begynne – denne mystikken som dypest sett er en urbønn fra evighet til evighet.
Fugler og farger
Messiaen var opptatt av farger og fugler, når han hørte en tone så han en farge – og fuglene var han opptatt av i hele sitt liv, han trålet skogene og noterte fuglesang fra alle verdenshjørner. Han brukte det så i verkene sine, i «Chronochromie» ikke minst – fuglene, mente han, var de største musikere på kloden. Så hvorfor skulle en ikke låne «temaer» fra dem? Orkesterverket «Chronochromie» er et av «bonusverkene» på platen, en atskillig «enklere» inngang til Messiaens lydverden. Det skal noe til om en ikke tar det til seg og fascineres av disse «ritualene» og «symbolene»: En musikalsk kimcelle i stadig og organisk forvandling, vi snakker om Messiaens helhetssøkende natur.
[ «Moren» er på plass utenfor Munch ]
Over evne
Og så kjenner jeg: Har jeg advart over evne når det gjelder «La transfiguration de Notre Seigneur Jésus-Christ»? For det vet vi jo alle: At noen ganger, når vi tror at noe er for vanskelig, går det rett inn – selv det mest innfløkte går inn og åpner seg. Det er så mye i lydenes verden som sløres av vaner eller forsvinner under et lag av kulturavfall. Da har Messiaen – også her – en rensende effekt. En storartet innspilling er det på alle vis, med dirigenten Kent Nagano ved roret – Messiaens elev og nære medarbeider.
