Anmeldelser

Munnrapt, men svakt om Kristin Lavransdatter og metoo

Mor og datter Hjorth skraper bare i overflata når de leser den unge Kristins prøvelser i lys av metoo.

De har utvilsomt rett, Vigdis Hjorth og Line Norman Hjorth, i at Kristin Lavransdatters erfaringer i ung alder lar seg lese i lys av metoo. Men der Sigrid Undsets trilogi, hvor siste bind kom for 100 år siden i år, er ei rik skildring av blant annet middelalderliv, forelskelse og forpliktelse, egenvilje og skjebne, tro, modning, morskap og også kvinners plass i samfunnet, er Kristin må vekk ei bok med én sak på hjertet: å vise hvorfor Kristin måtte vekk.

Hadde forfatterne gått i dybden av dette, hadde det holdt. Men når jeg har lest de knappe hundre sidene denne boka består av, er overflata bare så vidt skumma.

Metoo i middelalderen

I utgangspunktet har jeg sansen for prosjektet med å løfte fram den unge Kristins erfaringer før hun drar fra hjemgården Jørundgård i Gudbransdalen og til et kloster i Oslo. Trilogien er nemlig mest kjent for kjærlighetshistoria med den kjekke men ikke alltid like høviske Erlend. Men før Kristin møter Erlend i Oslo, har hun både vært forelska i en mann, forlova bort til en annen og forsøkt voldtatt av en tredje.

I boka spør mor og datter Hjorth om det ikke er disse erfaringene, og særlig overfallet, som gjør at Kristin går i kloster? Altså at hun flykter som følge av metoo-relaterte erfaringer med menns bestemmelser og vold. De to peker på denne delen av trilogien som mest relevant for oss i dag, for fortsatt er det de overgrepsutsatte som bærer den største byrden etterpå, i form av skam. Som de påpeker: Altfor lite har skjedd på kvinnesynsfronten siden (Sigrid Undsets versjon av) middelalderen.

For mye gjenfortelling

Formmessig er Kristin må vekk stila som ei lettbeint skildring av noen dager mor og datter tilbringer sammen. Slik det framstår, er det datter Line Norman Hjorth som står for teksten, mens mor Vigdis Hjorth figurerer som samtalepartner. I åpninga får vi vite at Vigdis i forbindelse med en jobbreise bor hos Line, som er bosatt i København, og at de begge to tilfeldigvis akkurat har begynt på Undsets trilogi, Vigdis for fjerde gang, Line for første. Boka veksler mellom å skildre mor og datters kafésamtaler og å gjenfortelle hva som skjer med Kristin i den første delen av første bind, Kransen.

---

Sakprosa

Vigdis Hjorth og Line Norman Hjorth

Kristin må vekk. Om Kristin Lavransdatter som ung

95 sider, Aschehoug 2022

hjorth

---

Samtalen mellom de to er lettbeint og kvikk. Selv om dialogen også utvilsomt har noe konstruert over seg, er den like fullt livlig å lese. Mor og datter snakker mye om mor-datter-relasjonen, og speiler seg selv i Kristins relasjon til mor Ragnfrid. De framstår nærmest som vrengebilder av hverandre. Der Ragnfrid er forknytt, er Vigdis frigjort, og tesen i boka blir: Hadde Kristin hatt ei rausere mor som hun kunne snakke med, hadde alt gått så meget bedre.

Jeg er ikke uenig i lesninga. For de stadige føringene om å skjerme mora fra vonde opplevelser, fører åpenbart til at den unge Kristin bærer for mye aleine, som voldtekstforsøket hun holder hemmelig. Men måten Undset leses på, finner jeg allikevel rimelig flat. For boka lener seg i altfor stor grad på å gjenfortelle Undset. Dermed kommer Hjorth & Hjorth også med lite eget tankestoff. Fylden i Undsets trilogi forsvinner til fordel for kjappe replikker om at menn er håpløse.

Munnrapp, men svak

Det dramatiske høydepunktet i bokas lesning er scenen hvor Kristin, ved likkista til sin første forelskelse, blir beskyldt for å være årsaken til dødsfallet. Mannen blei drept i misunnelse av han som overfalt henne. Hva Hjorth & Hjorth bidrar med? En enkel sekvens hvor det skildres at de begge er så grepet at de er på gråten. Litt seinere kommer riktignok Vigdis med en rask men interessant analyse av skam som virkemiddel, men allikevel blir hovedinntrykket mitt at de to er mer opptatt av å reagere enn av å analysere.

Fylden i Undsets trilogi forsvinner til fordel for kjappe replikker om at menn er håpløse.

—  Ulla Svalheim

Dét er noe Kristin må vekk har til felles med podkastlesesirkelen NRK P2s Salongen satte i gang for noen år siden. De leste ett og ett kapittel av Kristin Lavransdatter og episodene besto i all hovedsak av gjenfortelling og respons, med mye vekt på rare ord, fremmed kultur og podkastens kompliserte e-post-adresse. Det var med andre ord radio basert på programledernes kjemi, som var høyst smileverdig.

Også Hjorth & Hjorth har munnrappheten på plass. Men det analytiske siktemålet boka gir inntrykk av å ha, faller gjennom.

Ansporende samtalestarter

I forlengelse av skammen Kristin bærer på, som fører til at hun ønsker seg langt, langt vekk fra bygda, diskuterer de to mulighetsrommet for å fortelle om overgrep i dag. Det blir påpekt at kvinner fortsatt må passe seg for å framstå sindige, og at for all del ikke må vise følelser. Datter Hjorth resonnerer slik:

«Jeg lengter faktisk etter å se flere som tør å være hulkende eller forbanna offentlig når de har rettmessige grunner til å være det. Samtidig synes jeg at det er blitt for lett å være et krenket offer. Jeg klarer ikke å bli enig med meg selv på dette punktet, det er kompliserte greier …»

Å avslutte med tre prikker etter enkelt å ha stadfesta at emnet er komplisert, er pinlig uforpliktende.

—  Ulla Svalheim

Å avslutte med tre prikker etter enkelt å ha stadfesta at emnet er komplisert, er pinlig uforpliktende. Hadde det bare vært introduksjonen til ei grundigere lesning, hadde det gått an. Men nei, dette er konklusjonen.

Derfor lander jeg her: Kristin må vekk er en bedre samtalestarter enn den er en utfyllende samtale i seg selv. For den overfladiske behandlinga Hjorth & Hjorth gir emnet sitt, gjør boka mye mindre relevant enn den kunne ha vært.

Les mer om mer disse temaene:

Ulla Svalheim

Vårt Land anbefaler

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Anmeldelser