«Hvis vi er heldige, er denne platen begynnelsen på noe veldig fint»

Ønsket om å imponere er gift for sjelen. Dette synes fiolinisten Sander Tingstad å ha tatt inn over seg. Hans ferske plate Opphav er vidunderlig fri for dette ønsket.

Den minner meg om et gammelt TV-intervju der pianolegenden Claudio Arrau (1903–1991) snakker om det som kan blokkere den musikalske impulsen hos en som spiller. Først og fremst er det stive håndledd og albuer. Det er viktig å være myk i leddene, sier han.

Men så kommer det plutselig: «Forfengelighet er det verste, den mest blokkerende tingen for en musiker!»

En artig plate

Platen Opphav er en liten velgjerning. Den inneholder komposisjoner som er inspirert av, eller basert på, norsk folkemusikk – blant annet Griegs andre fiolinsonate. Men stykkene er ikke fremført i kunstmusikalsk stil. De er spilt på folkemusikkens premisser, med folkemusikkens typiske fele-klang, med dobbeltgrep og skeive toner.

Musikerne forholder seg heller ikke slavisk til notebildet, men føler seg fri til å ornamentere, improvisere og omarrangere der de synes det passer. Jeg tror artig må være ordet som beskriver selve prosjektet. Det som løfter platen er imidlertid hvor inderlig og fint, jeg vil nesten si uselvisk, den er spilt. Musikalsk er det veldig overbevisende.

Det nære

Sander Tingstad er en klassisk fiolinist med bakgrunn i folkemusikken. Med seg har han Ingfrid Breie Nyhus på piano, også hun en musiker med ett ben i hver av disse leirene, og folkemusikeren Mads Erik Odde på akkordion. Tingstad og Nyhus spiller Grieg-sonaten, Tingstad og Odde spiller Sparre Olsens «Seks gamle bygdevisur» i Oddes arrangement, og Tingstad alene spiller Bjarne Brustads «Eventyrsuite» og Lasse Thoresens «Yr».

Av disse verkene er det Grieg-sonaten som er det virkelig interessante bidraget i mine ører. Det er der du merker spenningen mellom kunstmusikk og tradisjonsmusikk, og det blir tydelig hva Tingstads og Nyhus’ tilnærming gjør med musikken, hvilke nye rom den åpner. Dette er ikke så tydelig på de andre stykkene som ligger mye tettere på folkemusikken.

I tekstheftet til platen skriver Tingstad at han vil prøve å «komme tilbake til noe av det som inspirerte komponistene til å skrive. Det enslige og melankolske. Nærheten. Det ekte og ærlige. Det vare». Det sier seg selv at jeg heier på dette. Å lete etter nærheten, du! Selv vi som elsker den klassiske musikken for dens sammensatthet, dens mange lag av virkelighet, og for dens varme – selv vi må innrømme at det er en god del spilling innenfor denne sjangeren, og et godt stykke mellom de musikerne som virkelig kommer nær med musiseringen sin.

[ «Det er med Bach som med kjærlighet, du får ikke nok» ]

---

Klassisk

Opphav

Musikk av Grieg, Sparre Olsen, Brustad og Thoresen

Fiolin: Sander Tingstad

Piano: Ingfrid Breie Nyhus

Akkordion: Mads Erik Odde

Simax Classics 2022

---

«Fortissimo»

Allerede i de første tonene fra pianoet merker du at du er i et uvant stemningsrom. Alt er mye enklere, mykere, mindre viktig enn denne typen musikk pleier å være, og med en nesten jazz-aktig frihet hos pianisten. Når så Tingstad kommer inn med melodien, er det med en vidunderlig sår og hårete fiolintone, helt uten vibrato og velklang.

For å ha en sterk referanse å sammenligne med, fant jeg frem Augustin Dumays og Maria João Pires’ innspilling fra 1993 (Deutsche Grammophon). Dette er jo verdensmusikere, og Dumay er en fiolinist med et både pågående og fargerikt spill. Hos ham vil du også merke den kjente fiolinist-pustingen og pesingen, med den egenartede vislelyden som etter alt å dømme kommer fra ganens bløtdeler. Dette slipper du hos den mye yngre Tingstad. Deilig.

Dumay og Pires fyller som forventet hver eneste tone med patos og vilje, og går opp i full ute-stemme gang på gang. De rytmiske partiene, som det tidlige i første sats, gjør de veldig rustikt og veldig typisk for sjangeren. Dette er jo ikke folkemusikk, men folkloristisk 1800-talls kunstmusikk. Du ser for deg sveitservillaen. Tingstad og Nyhus, som har med seg etosen fra ekte tradisjonsmusikk, er mye mindre påståelige. Spillet deres svinger mykt, det puster. Bare hør på de avsluttende akkordene i dette partiet, hvor tilforlatelig de spiller dem. Dumay gjør her en svær greie, og det står ærlig talt fortissimo i notene, så han har sitt på det tørre.

Musikerne forholder seg heller ikke slavisk til notebildet, men føler seg fri til å ornamentere, improvisere og omarrangere der de synes det passer

—  Tore Hegdahl

I det hele tatt gjør Tingstad og Nyhus mye mindre ut av crescendoer og lignende. Det er små utsving. Først langt ute i satsen kommer de opp i det vi kan kalle virkelig forte. På det store klimakset mot slutten, lager de en fin stigning helt uten å mase, helt uten bravur. Nydelig. Sånn kan det altså gjøres. Kontrasten er stor til Dumay som har jobbet så hardt hele satsen igjennom og presser tonen til det ytterste på slutten.

Mye av virkningen skyldes også pianospillet til Ingfrid Breie Nyhus, så avslappet og bevegelig som det er, med sparsom og fin pedalbruk. En pianist som spiller med ørene og som tør å forholde seg kreativt til musikken. Så gjerne jeg ville hørt henne spille Bach eller Debussy på denne måten.

[ Makeløst fint orkesterspill fra Klaus Mäkelä ]

Ett ankepunkt

Det er massevis av fine steder. Alle sangbare partier blir spilt med ekte sans for stillhet. Hver gang han spiller svakt, bruker Tingstad en tørr, flisete klang som er veldig rørende. Det eneste ankepunktet mitt mot denne platen er faktisk denne rørende klangen. Når man har hørt den et antall ganger, begynner den ærlig talt å kjennes litt som en effekt. Man merker hensikten og blir mismodig, som tyskerne sier. Jeg håper og tror at dette blir bedre, mer variert, på den neste platen. En durkdreven klassisk fiolinist av Dumays format har selvsagt mye mer å by på her.

I den veldig leseverdige artikkelen i CD-heftet skriver Tingstad at han opplever at klassisk musikk ofte tolkes likt, og at han har troen på et mangfold av uttrykk, med musikere som tør å være mer personlige. Tingstads eget bidrag er absolutt et skritt i denne retningen – i riktig retning. Særlig fordi spillet på platen virker helt ekte, helt alvorlig ment. Musikerne leter etter «dybden i det enkle», som det står i tekstheftet. Det er jo ikke snakk om å finne den ultimate versjonen av et verk, men om å kaste nytt lys over det.

Starten på noe stort

Hvis vi er heldige, er denne platen begynnelsen på noe veldig fint, når disse musikerne etter hvert møter den klassiske musikken helt på dens egen banehalvdel. Å høre disse to spille – hva vet jeg? – Franck-sonaten, Debussy-sonaten, eller får med en cellist som spiller i samme ånd, hvis slike finnes, og tar for seg Schubert-trioene – så fint det kunne blitt!

Foreløpig, i Grieg-sonaten deres, merker jeg at jeg faller litt ut der hvor elementene fra slåttemusikken er aller tydeligst, og det høres ut som om det er klipt inn noen sekunder fra Folkemusikktimen i radioen. Jeg er kanskje ekstra var for dette, siden jeg er vokst opp med samarbeidet mellom Sigbjørn Bernhoft Osa og bandet Saft. Sjangerblanding er ofte gøy, men resultatet er som regel også litt utvendig musikk.

Men altså ikke her. Spillet til Tingstad og Nyhus er fritt og inderlig. Min følelse er at sonaten kunne vært fremført i denne ånden, uten de mest uttalte folkemusikkelementene, uten preget av sjangerblanding, at det hadde åpnet musikken enda mer, og at spillemåten kunne åpnet og forfrisket også annet klassisk repertoar – som trenger det sårt.