Anmeldelser

75 prosent av insektene kan være borte. Ny bok viser alvoret

Insektdøden er en begynnende apokalypse, mener biolog og forfatter Dave Goulson. Heldigvis har han håpet i behold.

«Tordivel, tordivel, hvor skal du hen?»

Inger Hagerups dikt om tordivelen som skal besøke en gammel venn, har vært høytlesing for mange barn i Norge. Diktboka Så rart, der den er hentet fra, har også flotte illustrasjoner av Paul René Gauguin. Den er rett og slett del av mange nordmenns leseskatter. Men har dagens barn noe forhold til tordivler, eller andre insekter? Det surrer mindre rundt oss enn før. Men er det så farlig da?

Det enkle svaret er «ja». For som den amerikanske biologen Rachel Carson en gang sa: «Vi mennesker er en del av naturen, og vår krig mot naturen er uvegerlig en krig mot oss selv.» En fersk, summende bok, gir nå insekter den plassen de fortjener i skaperverket.

Veldokumentert og lettlest

Forfatteren, Dave Goulson, er professor i biologi ved Universitetet i Sussex. Han har spesialisert seg på økologi og bevaring av insekter, spesielt humler. Goulson har skrevet flere bestselgende bøker, blant annet Den ville hagen, en herlig introduksjon til hagers potensiale for naturmangfold og rekreasjon.

Boken Den tause planeten er mer altomfattende. Her presenteres insektlivet i all sin fylde, og vi får innblikk i hele samfunnsveven via fortellingen om disse krypene, i fortid og nåtid. Gjennom 380 sider pluss kilder og fire hoveddeler inviteres vi inn i en omfattende, men lettlest, introduksjon til insekters betydning for økosystemene våre, og ergo for oss mennesker. Tilbakegangen i arter og antall presenteres, og også årsakene bak forsvinningene.

Boken er viktig, velskrevet, godt komponert – og dramatisk.

—  Andrew P. Kroglund

Deretter, i et kort kapitel, ser forfatteren seg selv i en fjern dystopisk fremtid, der alt har gått galt, og insektene nærmest er forsvunnet. Dette minner litt om romaner skrevet av Jostein Gaarder eller Maja Lunde. Personlig synes jeg dette er litt mindre interessant, men innholdet er likevel tankevekkende. Det hele avsluttes med et mer programmatisk hva kan vi gjøre-kapitel. Og her er det gode, konkrete råd vi får med oss.

Min spådom er at denne boka kommer til å bli stående. Den er viktig, velskrevet, godt komponert – og dramatisk. Goulson får frem alvoret i situasjonen og vi drives fremover, side for side.

Som små deler av et fly

Insekter er små, men deres betydning for alt liv på jorden er enorm. Da jeg var liten, måtte faren min gjerne vaske av vindusruta for småinnsekter før vi kunne kjøre. Det skjer ikke lenger. Tidsstudier fra Tyskland, behørig presentert av Goulson, viser oss at det blir stadig færre småkryp. Siden 1970 kan vi ha mistet over 75 prosent av verdens insekter. Mange oppfatter vi som plagsomme, men blant dem er også nøkkelarter som maur og bier, og andre viktige bidragsytere i pollinering. Vi får innblikk i «nedbryterne», de insektene som omformer jorda og komposten for oss.

Tapet av mange av disse artene kaller Goulson en begynnende apokalypse. Det er som en flymaskin som mister en og annen mutter her og der underveis. Til slutt rister hele skroget faretruende og faller fra hverandre. Det kan skje med økosystemene våre også.

---

Sakprosa

Dave Goulson

Den tause planeten. Insektdøden – og hvordan vi kan avverge den

399 sider, Forlaget Press 2022

den tause planeten

---

Det var i 1962 vi for første gang ble oppmerksomme på at negative ting var i ferd med på skje i våre nabolag. Fugler forsvant, insekter likeså, og nevnte Rachel Carson og hennes bok, Den tause våren, ble opptakten til miljøbevegelsens tidsalder. Dette førte til at flere kjemikalier og plantevernmidler som DDT, ble forbudt. Nå viser Goulson oss at stadig økende bruk av nye farligere kjemikalier og høyere doser blitt tatt i bruk. I tillegg er blomsterenger og artsrike naturområder verden over er blitt utbygget og utradert.

Mennesket tar seg til rette

På toppen av dette kommer klimaendringer. Også insekter lider når det blir tørke. Og vi mennesker har tatt oss inn på alle områder som tidligere var naturlige. Alle som har vært oppe i den norske fjellheimen har sett massiv lysforurensning fra alle hyttelandsbyene som er bygd, og dette stresser også insektlivet.

blomstereng

Goulson setter store og små trender i sammenheng. Vårt leve- og forbruksmønster kan gi dødsstøtet til naturmangfoldet som vi kjenner det. Han er som en profet som roper ut sitt budskap, og kan bli vår tids Rachel Carson. Her hjemme har vi også lidenskapelige og dyktige biologer som har skrevet bøker om det samme, som Anne Sverdrup-Thygeson. Vi har bruk for dem alle, akkurat som vi har bruk for alle insektene.

Fortsatt tid og håp

Goulson avslutter likevel optimistisk:

«De fleste artene er fremdeles ikke utryddet, og hvis vi bare gir dem litt plass, kan bestandene vokse igjen, for insekter kan formere seg raskt. Insekter lever rundt oss på alle kanter: i hagen, i parken, på dyrket mark, i bakken under føttene våre og selv i sprekkene i byens fortauer, så alle kan bidra til å stelle med dem og sørge for at disse livsviktige skapningene ikke forsvinner.»

dave goulson

Og går vi en tur i Frognerparken, eller enkelte steder langs riksvegene våre, er det flere steder bygd «insekthotell» og anlagt små blomsterenger som gir liv. Det er del av det Goulson også foreskriver. Han framsnakker en «… forvandling av byområdene og grøftekantene langs veiene mellom dem, jernbanesporene og rundkjøringene til et nettverk av pesticidfrie leveområder fulle av blomster.»

Goulson er mer enn bare en god praktiker, han er også systemkritiker.

—  Andrew P. Kroglund

Men Goulson er mer enn bare en god praktiker, han er også systemkritiker. Vi må reformere matsystemene våre og redusere kjøttforbruket vårt, skriver han. I tillegg må vi gi store områder med lite produktiv jord tilbake til naturen. Han er nådeløs i sin kritikk av det han kaller kommersiell produksjon av monokulturer dynket med pesticider og kunstgjødsel. Dette er enorme områder med ødelagt jord og lite naturmangfold. Sist, men ikke minst, skriver Goulson, må vi stemme på politikere som tar miljøet på alvor.

Jeg legger fra meg Den tause planeten og går ut på balkongen for å sitte litt i vårsola. En sommerfugl lander rett ved siden av meg. Jeg sitter musestille og stirrer på det intrikate mønsteret på vingene. For et kunstverk! Den har brunoransje vinger og svarte vingespisser med hvite flekker. Det er en av våre vanligste, og den heter tistelsommerfugl. Bare det at jeg kjenner den igjen gir meg en enorm glede.

Våren er i anmarsj – livet er godt å leve. Den tause planeten må erstattes med den summende planeten. Det er ennå tid for tordivelen og vennene hans.

Les mer om mer disse temaene:

Andrew P. Kroglund

Vårt Land anbefaler

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Anmeldelser