Anmeldelser

Ei medrivande skildring av sørafrikansk historie

Gjennom fire heilt forskjellige gravferder gir Bookerpris-vinner Damon Galgut innsyn i eit Sør-Afrika i endring.

Få nyhetsbrev fra Vårt Land. Meld deg på her!

Da trebarnsmora Rachel døyr, samlast familien for å vere med på gravferda. Gravferder er jo eit godt høve til bearbeide fortida, tale sant om levd liv og saman finne ut kva forhold dei som sit igjen skal ha til kvarandre framover. Det er berre det at enkemannen og slekta hans kjenner seg svikne over at Rachel etter mange år som presbyterianar, har vendt tilbake til jødedommen. Gravferda skal etter hennar eige ønske gå føre seg etter jødisk tradisjon. Den blir ikkje akkurat samlande. Den sørafrikanske rabbinaren som held seremonien kjenner seg i møte med den splitta familien like utfordra som da «han først befattet seg med Israel-spørsmålets moralske sider».

Boka Løftet, som no blir utgitt på norsk, vann i fjor høgst forståeleg den prestisjetunge Booker-prisen.

Ulike livssyn

Skildringa av gravferda viser tydeleg at dette er ein dysfunksjonell familie, der alle barna har sine sår. Den mest (kjensle)vare av dei, yngstejenta Amor, har tilmed overlevd ein lynnedslag. Amor har høyrt at mora lova den svarte tenestekvinna Salome at ho skulle arve det huset ho bur i. Men dette løftet blir ikkje halde. Kanskje ikkje av vond vilje, men fordi Salome som svart bokstaveleg tala er usynleg for dei vaksne i familien. I tillegg var ei slik eigendomsoverdraging i praksis umogleg under dei strenge apartheidlovene som stadig galdt i 1986.

Dei tre andre gravferdene i denne familien, som finn stad med jamne mellomrom fram til 2018, skjer i regi av ulike livssyn. Ein er nederlandsk reformert, ein er katolsk og den siste skal etter ønsket til den avdøde ikkje vere religiøs. Det er i praksis usikkert om akkurat det løftet blir innfridd.

Det er slettes ikkje den jødiske gravferda og tradisjonane, som Galgut kjenner godt frå oppveksten sin, som kjem dårlegast ut i denne skildringa. Dei som forretter i dei etterfølgjande seremoniane er mest av alt opptekne av seg sjølve og sine eigne utfordringar, den tidlegare reformerte presten er framfor alt opptatt av pengar, den katolske pateren bryt til med tausheitsløftet sitt.

Apartheid

Ved desse møta er det mogleg for alle å observere forandringane som skjer: «Og alle sammen er blitt annerledes, selvfølgelig har de det, tiden har spilt sin melodi i alle våre ansikter.» Med nedslag i fire gravferder i løpet av tretti år, blir boka også ein meditasjon over den melodien tida speler, i liva til dei det gjeld og i det sørafrikanske samfunnet. Det startar i ei tid med kampar på liv og død om apartheidregimets framtid. Etter ei løfterik tid med det som verka som ein heilt ny start, er det ei mykje meir dyster samtid, prega av korrupsjon og håplausheit, vi får glimt av rundt den siste gravferda.

---

Roman

Damon Galgut

Løftet

Omsett av Johanne Fronth-Nygren

304 sider, Gyldendal 2022

løftet

---

Er det det som skjer i løpet av den tida som går, noko dei ulike familiemedlemmene lærer av? Amor begynner allereie ved den første gravferda «å forstå hvilket land hun lever i». Men for svigerinna Desirée gir det ingen meining i å prøve å lære noko av den nære fortida: «Noen ganger er det Sør-Afrika som skuffer henne. Hvem kunne ha forutsett at pappaen hennes, som alle pleide å respektere og frykte, ville bli nødt til å stå foran Sannhets- og forsoningskommisjonen og tilstå at han gjorde de grusomme, nødvendige tingene? Etter hennes mening er problemet med dette landet at noen simpelthen ikke klarer å gi slipp på fortiden.»

For Desirée ville det vere betre å gløyme dei «grusomme» men altså «nødvendige» brota som det kvite mindretalet gjorde seg skuldige i.

damon galgut

Som eit kamera

Romanen registrerer det som skjer i og rundt dei kvite hovudpersonane nesten eit handhaldt kamera som beveger seg kvilelaust rundt og får med seg små nyansar av korleis folk oppfører seg og tenker. Galgut har jo tidlegare i fleire romanar og skodespel, framfor alt i boka om den homofile forfattaren E. M. Forster, Arctic Summer, vist at han er i stand til å leve seg inn andre menneske sine liv på ein måte som nesten overgår hans nært beslekta forfattarkollega Colm Tóibín. Og vi får også små glimt av liva til dei andre, dei mange dei kvite sjølve ikkje er i stand til å sjå: Den namnlause heimlause som lever eit liv i skuggane og blir trakassert av politiet, den korrupte politikonstabelen, den desillusjonerte sonen til Salome som slår fast at i staden for eit hus fekk ho berre «løfter og løgner».

Og sjølvsagt Salome sjølv, truleg oppkalla etter ei av kvinnene ved grava i evangelia, som gjennom det heile gjer det som er nødvendig for den kvite familien og som blir oversett av nesten alle.

Sanningar i utkanten

Er Løftet ei allegorisk skildring av korleis det går med løftet om frigjering av det svarte fleirtalet i Sør-Afrika? Ja. Men det er også ei intens skildring av konfliktar i og mellom svært så ulike kvite i dette landet. Og måten Galgut har vald å fortelje på, lovar ikkje å presentere heile bildet. Det er meir snapshots i eit lite utval av sørafrikanske liv.

Ei gravferd er ein stad for å snakke sant om levd liv. Det er det Galgut gjer.

—  Rolv Nøtvik Jakobsen

Galgut reknar nok med at lesaren veit meir om Sør-Afrika enn det han set ord på her. Sanning- og forsoningskommisjonen, som Desmond Tutu leia, blir jo nemnd nesten berre i ei bisetning. Og i skildringa av korleis religion og livssyn fungerer splittande og undertrykkande, er det heller ikkje rom for glimt av eit religiøst engasjement og ei gudstru som er frigjerande og samlande. Eit slik gudstru som mange av oss har blitt kjent med i Sør-Afrika, også gjennom den same Tutu og mange andre sitt engasjement i kampen for rettferd og sanning.

Ei gravferd er ein stad for å snakke sant om levd liv. Det er det Galgut gjer i denne romanen. Akkurat som i gravferder, treng ikkje romanar å setje ord på alt som er sant. Men måten denne storarta boka blir fortalt på, gjer at lesaren også kan få glimt av andre liv og sanningar i utkanten av det kameraet er retta mot.

Rolv Nøtvik Jakobsen

Rolv Nøtvik Jakobsen

Teolog og 1700-tallsforsker, anmelder bøker for Vårt Land.

Annonse
Annonse

Mer fra: Anmeldelser