Ein mørkemann kryssar sitt spor

Emil André Erstads styrke er kompromisslaus ærlegdom. Men kjem han eigentleg til saka?

VITNESBYRD: Emil Andrè Erstad har skrive eit høgst personleg vitnesbyrd som søkjer å vera ærleg og rett fram om liv og tru, meiner bokmeldar Sofie Braut.
Publisert Sist oppdatert

Når eg legg ned Emil André Erstads bok Mørkemann: Mi reise frå kristenkonservatismen og tilbake, er det som om eg reiser meg etter ein samtale med forfattaren over eit bord på Kaffebrenneriet. Han formidlar historia si i eit svært tilgjengeleg format (kring 125 små sider), og ikkje på noko tidspunkt vik han av frå tittelintensjonen: dette er eit høgst personleg vitnesbyrd («mi reise») frå ein som søkjer vera ærleg og rett fram om liv og tru.

Tittelen gir oss tematikken i klartekst. Vi blir kjende med ein lite vidløftig forteljar som med enkle riss teiknar eit velkjent tablå for folk med oppvekst vestpå innan ein eller annan rimeleg bedehus-radius. Dette lite vidløftige og svært folkelege er ein styrke ved sjølve forteljinga, men kanskje ein akilleshæl for Erstads prosjekt. Det kan vi komma tilbake til.

Personleg prosjekt

Powered by Labrador CMS