Alt vi ikke vet

Universets begynnelse rommer et underlig paradoks: Like etter det store smellet var alt formløst, og dermed i kaos. En kan si at det aldri har vært mer kaos i universet enn akkurat da. Men samtidig var alt samlet, fullt av muligheter. En kan dermed også si at det aldri har vært mer orden i universet enn da. Når alle materiens muligheter har spilt seg ut, når gravitasjonen har brukt opp alle tenkelige alternativer for hvor energien kunne gjøre av seg, likt en millionby med nedraste skyskrapere, er vi paradoksalt nok tilbake til utgangspunktet; i kaos, men også i orden; intet er mer forutsigbart enn døden.

Slike tankereiser er boken Skjønnheten i kaos full av. De er skrevet av den svenske forskeren Julia Ravanis.

Fysikkens tvetydighet

I innledningen beskriver Ravanis hvordan hun i starten av studiene var fristet til å storme ut av forelesningssalen i skuffelsen over den teoretiske fysikkens mangel på forankring i virkeligheten. Denne boken er hennes forsøk på å forene det tvetydige ved fysikken med det tvetydige ved det å være menneske. For det er ikke lenger slik man trodde fram til Albert Einsteins relativitetsteori, at alt i universet beveger seg i henhold til fastlagte mønstre, slike som man bare trenger å finne de rette formlene for å forutsi.

Einstein var dette verdensbildets siste portvokter, for med kvantefysikkens inntog på 1920-tallet oppdaget man at de aller minste partiklene oppfører seg helt uforutsigbart. Kanskje ikke så farlig i den store sammenhengen; i målestokken vi trenger for å finne ut av den fysiske verden vi lever i, har ikke kvantepartiklene så stor relevans. Men uroen og angsten som kvantefysikkens oppdagelser brakte fram sitter fortsatt i oss.

Uroen og angsten som kvantefysikkens oppdagelser brakte fram sitter fortsatt i oss.

—  Kristine Hovda

Kvantefysikken gjør det mulig å finne opp teknologi som solceller og mobiltelefoner, det er bare om å gjøre å ikke tenke mer på hva den faktisk betyr.

Det mellommenneskelige

Det er slike ting Ravanis tar opp i boken sin, og mens hun forklarer disse innfløkte fysiske teoriene, tar hun oss samtidig inn i sitt eget følelsesliv. For, som hun skriver, den moderne teoretiske fysikken kan bedre beskrives med mellommenneskelige relasjoner enn med tall og bokstaver.

At et elektron kan bevege seg i to motsatte retninger samtidig, eller at noe kan være både en bølge og en partikkel, avhengig av hvordan det blir målt, er ikke så lett å forstå for den som er vant til naturvitenskap som en bekreftelse på at ting forholder seg til faste mønstre. Men det er lett å forstå for den som kjenner at hen både elsker og hater sin kjære.

«Naturligvis kan bare de aller færreste problemer løses, i beste fall kan man leve med dem. Jo mer jeg lærer om noe, jo mer komplekst virker det», skriver Ravanis, ikke ulikt erkjennelser man gjør seg i mellommenneskelige relasjoner.

---

Sakprosa

Julia Ravanis

Skjønnheten i kaos

Oversatt av Aleksander Melli

180 sider, Spartacus 2022

---

Ravanis sammenligner usikkerhetsprinsippet som ble formulert av Werner Heisenberg i 1927 med en novelle av forfatteren Kristen Roupenian. Det er nemlig umulig å observere en partikkel uten å påvirke den. På samme måte som det er umulig å forsøke å definere en relasjon uten å endre den.

«Å stille spørsmålet ‘Er vi sammen?’ kan løfte forholdet fra en useriøs forbindelse til et stabilt grunnlag for felles framtidsplaner og store kjærlighetsløfter», skriver hun.

Gud i kvantefysikken

Undertegnede har tidligere lest bøker om kvantefysikk i et åndelig perspektiv. Dette er ikke en slik bok. Ravanis virker kritisk til forsøk på å forklare spirituelle fenomener med kvantefysikk, hun finner ikke Gud i universet. Men hun finner mysteriet, og det er ikke så langt unna; et spørsmål jeg alltid plaget meg selv med som barn, foruten det åpenbare «hva fantes før universets begynnelse», er «hva finnes på utsiden av universet?»

Det finnes ikke svar på sånne spørsmål, ikke svar vi med vår logiske hjerne kan forstå, i hvert fall. Å innse det er i seg selv en vei inn i Ravanis bok, der hun beskriver hvordan en menneskekropp ville håndtert å falle inn i et svart hull, hvordan tid og rom oppfører seg i forhold til hverandre på ulike steder i universet, hvordan lyset er det eneste konstante, muligheten for parallelle univers, oppdagelsen av mørk materie og mørk energi.

Det er så mye vi ikke vet! Og jo mer vi vet, jo mindre forstår vi. Det er svimlende lesning, ydmykende lesning. Og det er samtidig fin, biografisk skildring av fysikkens mestere som Albert Einstein (og hans matematikerkone Mileva Maric), Max Planck, kvinnelige pionerer som Vera Rubin (for et vakkert navn!) og en diskusjon av begreper som svarte hull og deres potensielle erotiske ladning.

Sorte hull

Hva betyr det for fysikkspråket at 97 prosent av USAs fysikere i 1973 identifiserte seg som hvite menn, samme år som det ble innledet en debatt som ble kalt «krigen om de svarte hullene»? Ravanis skriver syrlig om de hvite fysikkmennenes frykt og fascinasjon for svarte hull, som på mange måter ligner deres frykt og fascinasjon for kvinner. Hun går til angrep på ideen om det naturvitenskapelige geniet, hvordan denne ideen er kjønnet, hvordan kvinner er blitt skjøvet ut i kulden av den mannsdominerte forskerverdenen.

Ravanis skriver syrlig om de hvite fysikkmennenes frykt og fascinasjon for svarte hull.

—  Kristine Hovda

Er det derfor fysikkspråket virker besatt av å finne eksakte størrelser, er det derfor det kan være åpnende også for kvinner og ikke-binære at fysikken viser seg å være langt mer relativ og åpen for tolkning? At den som vil forstå vår forunderlige verden like gjerne kan øve seg opp i skrivekunst og psykologi som å pugge matematiske formler?

Det var denne tilnærmingen som reddet Julia Ravanis fra å forlate fysikken fullstendig, og det var den som gjorde at hun skrev denne boken. Det skal både forskere og lekfolk, fysikere og lesere, være glad for.