Anmeldelser

Sjeldent oppsiktsvekkende debut

Iranske Panah Panahis selvsikre filmdebut veksler djervt mellom familiehverdagslighet, popkultur og det opphøyde.

Veien videre har blitt vist på Tromsø Internasjonale Filmfestival, Film fra Sør og festivaler i norgeseliten som presenterer den nokså likt: Den er en varm film med humor og magisk realisme, vi kommer til å «le, gråte og danse i kinosetet», tempoet er avmålt, lite avsløres om hovedpersonene, bildene er så vakre «at de kan ta pusten fra en», regissør Panaha Panahi «går sin far Jafar en høy gang».

Det avsløres dessuten at handlingen følger en familie på biltur gjennom «grisgrendte strøk» i Iran og i distributørens egen beskrivelse fremgår det at minstemann er en «urokråke og storsjarmør».

Alt skulle altså ligge til rette for en kvalitetssikret og givende kinoopplevelse – en feelgoodfilm for åpensindige kulturmennesker, et alternativ til oppskriftsmessig Hollywood-ræl, attpåtil skapt av sønnen til en av Irans mest internasjonalt kjente regissører.

Udefinerbart og opphøyet

Og etter å ha erfart Veien videre, er det bare slå fast at karakteristikkene stemmer. Kanskje de til og med underselger filmen litt, de får den til å fremstå som ukonvensjonell, men på en trygg og behagende måte.

Sannheten er at Panah Panahi, som har skrevet manus og regissert, ikke bare går sin mer kjente far «en høy gang» – med nyskapende og utforskende filmspråk og med en handling som prioriterer egenartet atmosfære over «karakterutvikling» og tradisjonell fremdrift – har han skapt noe langt mer originalt.

Veien videre er en vidløftig og sammensatt nesten-historie som fortjener å bli diskutert og bli opplevd igjen. På en kino med stort lerret og godt lydanlegg

—  Einar Aarvig

Vi mates definitivt ikke med teskje. Hvem er egentlig denne reisende familien, hvor er de på vei, hva reiser de fra og hvordan fungerer dagliglivet hjemme i Teheran? Er de døde, som seksåringen i baksetet erklærer? Med uforskammet selvtillit blander Panahi hverdagslig bilkrangling med noe udefinerbart og opphøyet.

Som i de beste roadmovie-sjangerfrendene er handlingen fragmentert, den byr stadig på nye møter med gåtefulle mennesker og tilstander. Familien treffer – av og til bokstavelig – på en skadet Neil Armstrong-entusiast fra Tyrkia og en motorsyklist som bruker saueskinn som finlandshette. Sammenligningen med Homers Odysseen – sjangerens oldefar – trenger seg på.

.

Batman i verdensrommet

Men viktigst av alt er familien, et middelaldrende ektepar med to sønner – et barn og en ung voksen – og en døende hund. Den eldste sønnen – filmens tause mysterium – ønsker å flykte, men fra hva? Et ekteskap?

Kjeklingen mellom de øvrige veksler mellom det prosaiske, det sentrallyriske og det eksistensielle. Det synges popsanger og snakkes om døden, en utveksling om superhelten Batman tar oss utvunget fra et leirbål og ut i verdensrommet. Kjemien mellom skuespillerne er beundringsverdig naturalistisk, uavhengig av hvor absurde og drømmende settingene er.

---

Drama

Veien videre

Regi: Panah Panahi

Med: Hassan Madjooni, Pantea Panahiha, Rayan Sarlak, Amin Simiar

Premiere fredag 29. april.

.

---

Oppsiktsvekkende debut

Bildene er avgjort vakre, men mer mettet med kompleksitet enn konvensjonell skjønnhet. En nøkkelscene foregår for eksempel med knapt synlige rollefigurer langt inne i utsnittet, med en gresskledd slette foran seg og et svimlende dalføre bak. Svimlende fjell- og ørkenlandskap antydes ofte mer enn de dveles ved, gjerne fra innsiden av bilkupeen.

Vel så viktig er lyddesignen. Panahi bruker en tilpasset Schubert-sonate som ledemotiv, men lar også passerende trafikk, susing i løvtrær og rennende elvevann beskrive hovedpersonenes samspill og indre liv.

Den som søker etter klare svar, en grundig forklaring på hva som egentlig skjer, leter relativt forgjeves i møtet med Veien videre. Og kanskje Panahi hadde vært tjent med å være enda mer sparsom i utlegningene, latt familiens og deres reise være ytterligere gåtefulle.

Med det som må være blant nyere filmhistories mest oppsiktsvekkende debuter, har 38-åringen uansett skapt en vidløftig og sammensatt nesten-historie som fortjener å bli diskutert og bli opplevd igjen. På en kino med stort lerret og godt lydanlegg.

Les mer om mer disse temaene:

Einar  Aarvig

Einar Aarvig

Vårt Land anbefaler

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Anmeldelser