«Kakefabrikken» høres umiddelbart ut som et stykke myntet på de små. Men bak den barnlig klingende tittelen står dansk teaters «enfant terrible». Christian Lollike er kjent for å være kontroversiell. En dramatiker som ikke går av veien for å trampe lukt inn i det politisk ukorrekte. Med «Kakefabrikken» baker han mørke undertoner inn i røren av alt som utspiller seg på scenen – og skaper med det en farse.
Handlingen utspiller seg på en kakefabrikk på randen av konkurs. Men en nyansatt kvinne i nikab har oppskriften på en slankekake helt uten sukker, smør eller olje. Kan hun redde fabrikken? Lollike kombinerer angsten for å bli tykk, med angsten for muslimer, og gjør kakefabrikken til et symbol på to store angstfremkallende temaer i vår tid.
Stort spill
Typisk for farsen er bruken av absurde eller tullete situasjoner og en hurtig fremskridende handling. Kall det gjerne heseblesende underholdning, som en tildekningsmanøver for alt man ikke tør å snakke om. En invitasjon til latter, som fort kan komme til å sette seg fast i halsen.
Fordi forestillingen ikke går i dybden og spisser situasjonene, fremstår stykket aldri direkte provoserende
— Kjersti Juul
Regissør Runar Hodne omfavner farsen og gir skuespillerne frie nok tøyler til at det tidvis utspiller seg hylende absurde scener. Regien er dynamisk og benytter teaterets sirkelformede rom godt med nivåforskjeller og utallige entreer og sortier.
Men Torshovteatret er en liten, intim scene som innbyr til nærhet. Et yndet rom for karakterdrama der du nærmest kan hviske fra scenen og likevel bli hørt på bakerste rad. Det slår meg at det store karikerte spillet i «Kakefabrikken» hadde kledd en større scene. Her benyttes ingen form for Stanislavskij-metode der skuespillerne lever seg inn i karakteren på realistisk vis. I stedet skrur de det hele til som en marerittlignende drøm.
Tankevekkende
I et lekent og dedikert skuespillerensemble utpeker Olav Waastad seg. Med et komisk talent og en unik evne til å fremstå spontan i øyeblikket, drar han ofte situasjonene ut i det spinnville.
Stykkets budskap er ikke alltid like lett å få øye, fordi det ikke blir tatt noen tydelig moralsk stilling til de mange tingene det peiles inn på. I stedet settes noen tanker i sving rundt digre temaer som religion, integrering, identitet. For ikke å glemme mylderet av regler for et inkluderende samfunn. Man må ikke si «de», men «oss». Og alle moderne bedrifter har så klart et bønnerom.
Lollike utstyrer karakterer med en ryggrad som kan bøyes begge veier og sparker litt i alle retninger. Her blir både woke-bevegelsen, men også kritikerne av det politisk korrekte gjort narr av. Fordi forestillingen ikke går i dybden og spisser situasjonene, fremstår stykket aldri direkte provoserende. Men ved å slå et slag for at man kan tulle med alt – også islam, klarer det å røske i ytringsfrihetens stengsler.
[ NRK valgte bevisst å droppe anmeldelser av poesi ]
---
TEATER
«Kakefabrikken»
Av Christian Lollike
Regi: Runar Hodne
Scenografi: Alice Tomola
Kostymedesign: Ane Ledang Aasheim
Med: Olav Waastad, Mariann Saastad Ottesen, Sigurd Myhre, Ole Johan Skjelbred, Peiman Azizpour, Birgitte Larsen, Maria Kristine Hildonen
Torshovteatret
---
