Makeløst fint orkesterspill
Oslo-Filharmonien og dirigent Klaus Mäkelä holder frem øyeblikket i sine Sibelius-tolkninger. Men ens styrke er alltid også ens svakhet.
SER FREMOVER: «Sibelius» lover enormt godt for det fremtidige samarbeidet mellom Klaus Mäkelä og Oslo-Filharmonien, skriver Tore Hegdahl.
Marco Borggreve
Det kjedelige er undervurdert i musikken. I et herlig internettklipp gir pianisten Stephen Hough en Masterclass over Chopins sørgemarsj. Han kritiserer eleven for å ikke spille kjedelig nok, og sier «i det øyeblikket du tenker ‘kjeder jeg noen nå?’ har du tapt». Sibelius ville skrevet under på dette.
Av alle komponister er han den som er minst redd for å kjede sitt publikum. Noen ganger tror du ikke dine egne ører, så fryktløs er musikken hans. Det er lange partier hvor du ikke vet hva som skjer, om stykket egentlig har begynt, eller om det du hører, er en slags innledning. Det er som om han prøver seg frem, tester ut ideer – nei, ikke den.
Liksom ut av ingenting kommer det øyeblikk av glødende pasjon, som så blir avløst av noe helt stillestående, eller av motoriske, repetitive figurer. Musikken minner om livet selv. Du venter og venter på at den skal begynne for alvor, og så går det opp for deg at det er disse episodene, disse bruddene som er selve symfonien – og du er dratt inn.
Bestill abonnement her
KJØP
