Medaljonger er en av livets hardeste leseropplevelser

Det er lenge siden jeg har gått så mange omveier før jeg har satt meg til å lese, slik jeg har gjort med den polske klassikeren Medaljonger av Zofia Nałkowska, som generasjoner av ungdommer i Polen har lest før meg. Jeg har satt meg til for å begynne på boken, for så å utsette det igjen og igjen. Et spørsmål som har trengt seg frem er: orker jeg mer ondskap akkurat nå?

Et vitne

«Det var andre gang vi var der. Morgenen var solfylt, vårlig og kjølig. Havbrisen blåste friskt, den manet frem minner om en svunnen tid. Bak trærne i den brede, asfalterte alleen lå en mur, bak muren befant det seg en vidstrakt åpen plass. Vi visste hva som ventet oss.»

Starten på «Doktor Spanner», den første av de til sammen åtte korte fortellingene som utgjør Medaljonger, leder oss inn til menneskehetens forferdelige evne til uhyrligheter. Vi går sammen med den navnløse fortelleren fra en verden med sol, hav og vår – ned i en kjeller hvor grusomhetene som har funnet sted ikke er fullt ut mulig å beskrive med ord. Men vår forteller forsøker etter beste evne å være et vitne for oss alle.

Med et usentimentalt, presist språk, beskriver Nałkowska åstedet. En uunnselig liten bygning, ukalket og anonym, i utkanten av det store Anatomiinstituttet i Gdansk. Her har det vært storproduksjon av såpe og pergament – laget av menneskekropper.

«De var stablet oppå hverandre i avlange sementtrau som liknet sarkofager, med hendene slapt langs kroppen og ikke i kors over brystet som begravelsesskikken tilsa. Hodene var så presist kuttet av kroppene at man skulle tro de var av stein.»

En litterær bauta

Zofia Nałkowska (1884-1954) er et fascinerende bekjentskap. Hun regnes som en av Polens viktigste forfattere i det 20-århundre. Før 1. verdenskrig var hun svært påvirket av Oscar Wilde. Men krigens brutalitet endret både henne og forfatterskapet – fra en sterk interesse for det overflatiske og estetiske til et brennende sosialt og politisk engasjement. I 1933 ble hun den første kvinnelige forfatteren i det polske litterære akademi.

---

Noveller

Zofia Nałkowska

Medaljonger

Oversatt av Julia Wiedlocha

96 sider, Cappelen Damm 2022

---

I 1945, rett etter at 2. verdenskrig tok slutt, ble Nałkowska som da var forfatter, dramatiker, journalist og essayist, bedt av Justisdepartementet om å sitte i granskningskommisjonen av nazismens forbrytelser. I dette arbeidet ble det gjort en rekke vitneutspørringer av overlevende og det ble gjennomført reiser til konsentrasjonsleirer for å dokumentere omfanget av krigsforbrytelsene i Polen. Fortellingene i Medaljonger springer ut av dette arbeidet og møtene hun hadde med tidsvitner rett etter det tredje rikets kollaps.

En bør å bære

Nałkowskas korte dokumentariske fortellinger benytter seg av en ikke-kommenterende form, hvilket gjør at det skapes bruddstykker og fragmenter av hendelsene – heller enn et større bilde. Vi får ingen oversikt, vi vet knapt hvor vi er, menneskene som vitner har ofte ikke navn og fortelleren gir ikke noe uttrykk for følelser eller reaksjoner på det den forteller videre. Denne mangelen på kontekst og forklaringer gjør at hendelsene trer desto sterkere frem i all sin gru.

[ «Et sterkt innblikk i Midtøsten-konfliktens grufulle gjentagelser» ]

Et annet moment som også skaper en sterk virkning, er hvor tett Nałkowskas fortellinger er på hendelsene de beskriver. Det har nettopp skjedd, de døde kroppene er fortsatt i rommet der de ble funnet. Noen av vitnene bærer fortsatt på sine uniformer og har brudd som ikke har grodd. Refleksjonene og forståelsen av omfanget av forbrytelsene har ikke satt seg, hverken hos Nałkowska som skriver, eller hos de som vitner om hendelsene.

Resultatet er en tekst som overlater leseren ganske så alene med det grusomme, noe som forsterker opplevelsen av å selv bli et vitne, som må være med på å bære børen av det fortalte.

Oversetteren som veiviser

Det er når jeg kommer til etterordet av oversetter Julia Wiedlocha at jeg for første gang kjenn er at jeg som leser ikke er helt alene. For det er nettopp Wiedlochas svært informative og kloke etterord som skaper den konteksten som fortellingene ikke har kunnet og villet gi. Og ikke minst gir etterordet en viktig påminnelse om hvordan oversetteren er den som går foran, viser vei og bærer lykten for leseren – noe Julia Wiedlocha har gjort med stor bravur med denne uhyre finstemte oversettelsen.

[ Store deler av Joanna Rubin Drangers slekt forsvant ]

Men hvorfor Cappelen Damm ikke har tatt med den opprinnelige epigrafen «Mennesker gjorde dette mot mennesker», som har blitt et begrep i Polen, er uklart for meg. Er det noe vi trenger å forholde oss til akkurat nå er det nettopp dette: Mennesker gjør dette mot mennesker.