Kari Bøge løfter frem hverdagshelten

«Jeg holder af hverdagen» er tittelen på et dikt av danske Dan Turell fra 1983. Diktet hyller hverdagens gjentagelser og småtrivielle detaljer.

Nå inntar hverdagen litteraturen på ny, som et ekko av 70-tallets estetiske paroler. Økt litterært engasjement for familieliv og barnefødsler er både en oppvurdering av bleiskiftarbeidet og et kjønnspolitisk prosjekt. Skildringen av alskens dagligdagse gjøremål er denne bokas styrke og akilleshæl.

Frigjøring og kunstnerdrøm

I likhet med mange romaner som tar for seg (kvinne) liv i endring, åpner Om alt kunne slutte her av Kari Bøge med oppbrudd fra et gammelt forhold og ankomst (med tog!) til et nytt sted med nye muligheter, København. Romanhandlingen er lagt til 1976, som er seks år etter at Bøge selv debuterte, og hovedpersonen Sara bærer i seg flere av 70-tallets frigjøringsprosjekter, som opprør mot konvensjoner og rollemønstre.

Sara har en feministisk agenda med et tydelig ønske om å ta egne valg og skape et uavhengig liv. Hun kjemper for å virke selvstendig og frigjort, i alle fall for seg selv. Ikke uventet fanges Sara av sine egne ubevisste ønsker om kjærlighetslykke. Hun bærer på en uforløst kunstnerdrøm, som fortrenges av den kravstore hverdagens praktiske liv.

Røntgenblikk

Romanen gjengir mye ytre handling formidlet gjennom en resonnerende tredjepersonsforteller som preges av erindring og selvrefleksjon. Sara ser seg tilbake og analyser sin oppvekst og posisjon i familien, og seg selv som partner og mor.

Valget av fortellerposisjon skaper distanse og nærhet. Røntgenblikket holder henne fast i et en slags overvåket og selvbevisst posisjon som harmonerer fint med de bevisstgjøringsprosessene romanen tematiserer.

Det handler om dannelsesprosesser i familien og om å vokse seg inn i parforholdet. Den langstrakte romanhandlingen med Saras selvovervåkende tankestrøm bidrar til at leseren opplever hvordan hun forsøker å skape seg selv på ny og leve i pakt med egne idealer. Sara realiserer seg i morsrollen og hevder at: «Patriarkatet burde vært erstattet med et matriarkat. Det var ikke nok å la kvinner få bli med i herreklubben. Det moderlige aspektet burde blitt løftet opp.»

---

Roman

Kari Bøge

Om alt kunne slutte her

504 sider, Aschehoug 2022

---

En fødsel

Et slikt kjønnspolitisk standpunkt oppvurderer en kvinnelig tilgang til verden. Sara får et overordnet livsprosjekt i det datteren blir født og fremstår sterkere, sikrere og mer forankret enn partneren sin. Litterært får den feminine erfaringen av graviditet, fødsel og det første leveåret stor plass.

[ Vesaas-prisvinner Kristin Vegos noveller ble refusert i Danmark ]

Likevel er Bøge ikke i nærheten av å favne de innsiktene som Olga Ravn viser i Mit arbejde (2020) der fremstillingen av den splittede identiteten når helt inn i tekstnerven. Alt går liksom smertefritt og lett for vår heltinne.

Idealisert

Mens jeg leser får jeg også øye for at Sara fremstår som en idealisert skikkelse, med noe uangripelig klistret til seg. Alltid handlekraftig og parat til å ta de riktige valgene for datteren og seg selv, fremstår hun som et bedre menneske enn andre av romanens personer.

Vi er langt forbi kampfeminismen her.

—  Astrid Fosvold

Det balanseres av at Sara innser hvordan datteren vil bli preget av familielivet hun skaper, og at datteren siden skal bære denne erfaringen med seg. En stor styrke i romanen er skildringen av Saras kvernende ambivalens i forholdet til Kai, og at kjærligheten til datteren etter hvert veier tungt for å bli i forholdet.

[ «Det vesentlige drukner i ny essaysamling om tro i litteraturen»  ]

Gjennom Saras blikk avkles også den mannlige kunstneren. Kai vokser på å bruke hennes malerier som del av sitt eget verk, uten å tilkjennegi Saras navn. Hun aksepterer at han parasittisk nærer seg på henne. Vi er altså langt forbi kampfeminismen her.

Verdivalg

I Liv Køltzows forfatterskap fra 1970-tallet, men særlig gjennom flere av skikkelsene til danske Kirsten Thorup, finner vi et større kollektivt sosialt engasjement enn i årets roman av Kari Bøge, selv om den er lagt til 1976. Likevel får Saras måte å handle på stor verdipolitisk tyngde i romanen. Forfatteren skildrer overbevisende hvordan verdivalgene Sara gjør får livsviktig betydning for andre. Gjennom Sara blir enkeltmenneskets holdninger til omverden synlig.

Det er i opposisjon til 68-generasjonens egoisme og selvrealiseringsprosjekter vi skal forstå romanen.

—  Astrid Fosvold

Samtidig har Bøge valgt å gjøre det lett for heltinnen, som arver et hus og får en bil, og sånn slipper unna en del praktiske omstendigheter som romanen ellers måtte forholdt seg til. Hun blir rett og slett mer fri enn hun ellers ville vært. Sammenligner vi henne for eksempel med Kirsten Thorups Jonna i Den yderste grænse, (1987) blir valget påfallende.

Noen hendelser er selvoppfyllende profetier og kommenteres av romanpersonene, men jeg er ikke sikker på at dette dermed blir litterært raffinert, snarere en forutsigbar handlingsgang.

[ «Lars Elling skriver sterkt om et kunsterliv i vekst» ]

I opposisjon til 68-erne

Å overrisle teksten med detaljerte praktiske gjøremål er et estetisk valg. I romanen truer oppramsing av nitide mikrodetaljer av og til med å velte prosjektet, men samtidig innebærer dette en solid oppvurdering av sider ved livet som ofte overses.

Dan Turells datter har uttalt at for henne var hverdagene de aller verste dagene. Det er i opposisjon til 68-generasjonens egoisme og selvrealiseringsprosjekter vi skal forstå romanen. På et vis kommenterer denne høyst leseverdige romanen også våre dagers verdidiskusjoner.