Anmeldelser

Sjarmerende upretensiøst fra Haruki Murakami

Haruki Murakami gir bedre råd for skrivende enn de mest sylskarpe litteraturkritikere.

Hvorfor bli forfatter? Hvordan lykkes med å skrive? Dette er spørsmål alle med en roman i magen grubler på. Haruki Murakamis siste bok prøver å besvare dem, men han går andre veier enn mange som har forsøkt lignende. Som han selv innrømmer mot slutten av boka, er den mest et forsøk på å oppklare sine egne tanker og arbeidsmåter.

Det er ikke så dumt, det. Boka er både svært underholdende og lærerik, men innimellom også litt irriterende.

Enfoldighetens skriveri

Murakami er en av de mest upretensiøse forfatterne der ute – av de virkelig store, riktignok – og hans hverdagslige, slentrende stil er både sjarmerende og morsom. Slik er det også når han skriver sakprosa. Han forteller med lave skuldre om bakgrunnen for sitt eget forfatterskap og hvordan han organiserer egen skriving, og understreker igjen og igjen at han verken er spesielt smart eller har anlegg for abstrakt tenkning.

Faktisk er det en fordel å være litt enfoldig om man vil skrive en roman, ifølge Murakami, for det er høyst sannsynlig ikke så mye å tjene på det og arbeidet er svært langtekkelig.

Noen ganger syns jeg han tipper litt for langt over i hverdagsliggjøringen av forfatteryrket, dog. «Slik jeg ser det, er det å skrive romaner i bunn og grunn for duster. Det er ikke noe kult overhodet,» skriver han blant annet. Akkurat denne type formuleringer kan jeg ikke se poenget med, og de kunne godt vært luket ut.

Det frydefulle

Når det gjelder selve skrivingen, bidrar Murakami til å ufarliggjøre oppgaven. Hvem som helst kan skrive en roman, mener han, man trenger bare en ukuelig vilje og voldsom disiplin. Det er jo ikke nødvendigvis så mange som har denne jernviljen til å holde på i det «uendelige» for å få en bok i havn, men Murakami skriver overbevisende om at det daglige strevet er oppnåelig.

Gleden og nytelsen er også essensiell i arbeidet med tekst, for «om man ikke fylles av fryd», holder man ikke koken lenge, mener han. Og det er vel nettopp denne indre, ganske private gleden av å skape sine egne verdener Murakami er best på – både når han beskriver den i dette essayet, og når han skriver romaner selv. Det er en ydmyk og underfundig egenrådighet ved alt han gjør som unektelig er svært sjarmerende.

Men også inspirerende.

---

Sakprosa

Haruki Murakami

Yrke forfatter

Oversatt av Ika Kaminka

Pax Forlag, 2022

murakami

---

Ikke intellektuell

Murakami er altså, ifølge ham selv, ikke noen intellektuell forfatter, selv om det er skrevet utallige avhandlinger om ham. Og det er enkelheten i betraktningene som er bokas styrke. Her er det ingen store teorier eller filosofiske, bevingede ord; nei, alt er fullstendig nede på bakken.

Murakami minner oss om, både fordi han skriver det selv rett ut og viser det i romanene sine, at det forunderlige og fantastiske hele veien er å finne i nettopp det hverdagslige og trivielle. Selv har han ingen radikale erfaringer å dra veksel på, han er «en helt vanlig mann», som han påpeker. Vanlig og vanlig, får jeg lyst til å tilføye – han er da vitterlig en forfatter som stadig vekk nevnes som mulig kandidat til nobelprisen. Men livet før han ble forfatter var sikkert ikke så spesielt, det får vi tro ham på.

«I motsetning til foreldregenerasjonen hadde jeg aldri opplevd krig, heller ikke etterkrigstidens kaos og sult, og knapt noen revolusjon (...), og jeg kan aldri huske å ha blitt utsatt for vold, overgrep eller diskriminering. Jeg vokste opp i en rolig og fredelig soveby, i en helt alminnelig familie, foreldrene mine var vanlige lønnsbeidere, jeg led ingen nød og var ikke spesielt utilfreds,» som han skriver.

Vær oppmerksom

Man trenger ingen grandiose teorier eller dyptstikkende traumer for å skrive noe interessant – det er nok å bare være oppmerksom på hva du har rundt deg, sier han, og henviser til ET i filmen med samme navn, som laget et apparat for å kommunisere med universet av tilfeldig skrap som han fant i et garderobeskap. Murakami selv har et «arkivskap i hodet» med observasjoner; materiale for kommende romaner.

Murakami tilkjennegir, i all sin tilforlatelighet, en enorm frihet i sitt forhold til forfattergjerningen.

—  Kjetil Røed

Murakami tilkjennegir, i all sin tilforlatelighet, en enorm frihet i sitt forhold til forfattergjerningen, selv om han forsikrer oss om at det var tilfeldigheter som gjorde at han begynte å skrive. Denne friheten kommer til uttrykk på mange måter, deriblant at han verken bryr seg spesielt mye om networking (han holder seg unna litteraturverdenen), dårlig kritikk eller sin egen angst for å mislykkes. Han bare jobber på, og kommer gjentatte ganger tilbake til det som kanskje er bokas beste råd: rutinen.

Skriv et visst antall sider hver eneste dag, uansett hvor inspirert eller lei du måtte føle deg, råder han oss til. Gjør du det, hevder han, vil du bevege deg sakte men sikkert mot ditt mål uansett hva andre mener eller hva du selv måtte streve med av tvil. I tillegg – og dette er nok også et meget godt råd – understreker han hvor viktig det er å ta vare på helsa (han jogger en time hver dag).

Falsk beskjedenhet

Det som irriterer meg en smule er hans falske beskjedenhet. Han underkjenner seg selv flere ganger ved å hevde at han ikke er noe spesielt. Murakami trekker til kjedsommelighet frem hvor dårlige kritikker han har fått og hvor vanskelige kår romanene ofte har hatt. Dette rett og slett skjemmende. Å insistere på at man ikke tas godt imot, når man er blant verdens mest leste, er ukledelig.

Å insistere på at man ikke tas godt imot, når man er blant verdens mest leste, er ukledelig.

—  Kjetil Røed

Det hadde dessuten vært spennende om han kunne by på noen spekulasjoner rundt de fanatiske elementene i romanene sine, hvor de kommer fra, hva de kanskje betyr. Småfolket i 1Q84, som er blant de underligste figurene i noen roman jeg har lest, skulle jeg for eksempel gjerne hørt litt mer om. Noen tanker om slikt må han vel ha? Men her er det lite å hente.

Disse innvendingene til tross: Yrke forfatter er behagelig å lese, og Murakamis upretensiøse og lavskuldrede råd til andre skrivende er, vil jeg tro, langt mer verdt enn et bibliotek av høytsvevende teorier.

Les mer om mer disse temaene:

Kjetil Røed

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Anmeldelser