Anmeldelser

Etterlengtet teater for en glemt aldersgruppe

Med Agnes Cecilia byr Nationaltheatret på fantasifullt teater for «tweens» mellom 9 og 13. Det er sjelden vare.

Få nyhetsbrev fra Vårt Land. Meld deg på her!

Tiden beveger seg ikke nødvendigvis i én retning. Tenk hvis den også beveger seg til siden. Kanskje finnes det luker i den. Hemmelige møtesteder der de som har gått ut av tiden likevel kan stå side om side med de som lever. Maria Gripe var en mester i å finne slike tankeutvidene «tenk hvis»-premisser for historiene sine.

Da jeg leste Gripes Agnes Cecilia med den mystiske undertittelen «en selsom historie» som 11-åring, gjorde den uutslettelig inntrykk. Historien om den 15 år gamle foreldreløse Nora som etterhvert avdekker mørke familiehemmeligheter, ga meg mareritt. Men redsel kombinert med undring byr også på en mer spennende eksistens.

I den vriene alderen mellom barn og ungdom, introduserte Gripe meg for det kraftfulle i fantasien, for vissheten om at det ligger mye trøst og muligheter i å underliggjøre verden.

Sjelden vare

Når Nationaltheatret setter opp boken fra 1981, lar scenograf Erlend Birkeland dramaet utspille seg på en nesten naken scene. Her er få kulisser, kriker eller kroker uhyggen kan springe frem fra. To enkle, men svært effektive virkemidler tas likevel i bruk: Et vindu på den ene veggen, der man tidvis kan skimte konturene av en skikkelse på den andre siden. Og en skapdør som plutselig åpner seg slik at noe faller ut. Dette «noe» er ledetråder som setter hovedpersonen på sporet av å løse stykkets mysterium.

Dette kombinert med lysdesigner Øyvind Wangensteens sans for stemninger, og et scenerom som plutselig går helt i svart, gir høy neglebiter-faktor blant de minste publikummerne. Skjønt de minste ikke er så små. Forestillingen har anbefalt aldersgrense fra ni år og henvender seg med det til en målgruppe man sjelden ser på teatret. Stykket oppleves trolig for barnslig for 14-åringen, og for skummel for sjuåringen.

agnes c

Å lage teater for store barn i brytningen til å bli ungdom er rett og slett sjelden vare. Slik skiller Agnes Cecilia seg befriende nok ut i et institusjonsteater-repertoar som hovedsakelig består av barne- og familieforestillinger eller teater for et voksent publikum. Som om man rent har glemt at store barn også innlemmes i barnekonvensjonens paragraf 31, som fastslår alle barns rett til kunst og kultur.

Tweens

Institusjonenes teatertilbud for større ungdom har riktignok hatt en oppsving de siste årene. I 2019 begynte Det norske teater å spille for ungdom på Rommen scene, mens Tigerstadsteatrets har inngått et samarbeid med Oslo Nye Teater. Agnes Cecilia er første forestilling ut i en satsing på barn og unge på Nationalthatrets nye scene i Kanonhallen på Løren. Det gjenstår å se om den ofte glemte målgruppen av «tweens» i alderen 9 – 13 år, får valuta for den videre satsningen.

Å lage teater for store barn i brytningen til å bli ungdom er rett og slett sjelden vare.

—  Kjersti Juul

Bare i Oslo bor det 35.000 i denne alderen. I livets kanskje mest formende år, der man fortsatt har mye barn i seg, men begynner å få kapasiteten til å forstå hva det innebærer å være ungdom, kan det å bli introdusert for gode teateropplevelser få betydning for resten av livet. Det setter spor som danner grunnlaget for vår kulturelle kapital: ønsket om å se teater og oppsøke scenekunst.

---

Teater

Agnes Cecilia

Nationaltheatret, Kanonhallen

Basert på bok av Maria Gripe.

Dramatisert av Anders Duus og Maja Salomonsson.

Regissør og koreograf: Erlend Samnøen

---

Et tilgjengelig repertoar er forutsetningen for å oppøve denne lysten, og på premieren av Agnes Cecilia slår det meg at salen bare er halvfull (!) Her trengs flere stykker for å trene opp publikums-muskelen.

Puslespill

Regissør, danser og koreograf Erlend Samnøen har valgt et helt spesielt scenespråk for å formidle Agnes Cecilia, der skuespillerne sier konkrete replikker samtidig som de utfører abstrakte bevegelser. Til tider ser det ut som rene teatersport-øvelser, på sitt beste nærmer det seg dansen og et mer poetisk uttrykk. Det er et dristig valg, som likevel oppleves å være i tråd med Gripes univers, der motsetningen mellom det håndgripelige i hverdagen og fantasier og mer abstrakte ideer oppheves.

Komponist Gaute Tønders bidrar med et stemningsfulle lydbilde, og kunne gjerne fått enda større plass. Mens hovedrolleinnehaver Monica Dybwad er troverdig som Nora. En tilsynelatende bekymringsløs tenåring, men der følelsen av å være annerledes ulmer i samværet med adoptivfamilien. Vi aner den ubearbeidede sorgen over foreldrenes død.

Agnes Cecilia klarer å romme mye av Gripes svimlende, fine tanker om fantasi, empati og å finne sin plass i verden.

—  Kjersti Juul

Blant de øvrige skuespillerne utmerker Ingjerd Egeberg og Anne Krogsvoll seg i rollene som gamle damer proppfulle av hemmeligheter. Dagbøker, gamle fotografier og en «levende» dukke hører også med til ingrediensene som bygger opp under mystikken.

Maria Gripes historie er som et eneste stort puslespill. Men brikkene som skal falle på plass og oppnøstingen av historiens mange tråder, hoper seg litt opp mot slutten av forestillingen og fremstår en tanke for oppramsende og uoversiktlig.

Se til Sverige

Noen mangler til tross, sceneversjonen av Agnes Cecilia klarer å romme mye av Gripes svimlende, fine tanker om fantasi, empati og å finne sin plass i verden. Den er vel verdt et besøk for en målgruppe som har lite å velge mellom utenfor Den kulturelle skolesekken (DKS).

Ser vi til Sverige, misunner de oss kanskje DKS, men har langt mer å se når de tråler den vante scenekunstløypa. Over mange år har de bygget opp egne, store institusjoner for barn og unge i utallige svenske byer. Unga Klara er bare ett av mange eksempler på et teater som har egen scene, eget ensemble, eget budsjett og egen kunstnerisk ledelse rettet mot et ungt publikum.

Håpet er at de økonomiske og scenekunstinstitusjonelle vilkårene får bedre grobunn også i Norge. Først da kan man etterkomme barns og unges rett til teater av høyeste kunstneriske kvalitet.

Kjersti Juul

Kjersti Juul

Kjersti Juul er teateranmelder i Vårt Land. Har du tips eller innspill til Kjersti, send en e-post til post@kjerstijuul.no.

Annonse
Annonse

Mer fra: Anmeldelser