Fra trygg avstand

Det begynner ned nåtidsbilder – en både realistisk og stemningsfull hyllest av den nordirske hovedstaden – tonesatt av bløt voksenpop fra Van Morrison, som selv er født i byen.

Kamera beveger seg over et gjerde, de klare fargene erstattes av sylskarpt svart-hvitt, og vi befinner oss med ett i et religiøst blandet nabolag i 1969. Kinnskjegg, kortbukser, oljede sleiker og livlige 1960-tallsmennesker understreker tidshoppet ettertrykkelig.

Voldsspiral

En protestantisk familie, basert på regissør Kenneth Branaghs egen, blir ufrivillig fanget i en tiltagende voldsspiral. Halvmilitære gjenger og gatepøbler setter fyr på katolikkenes boliger, det bygges barrikader, butikker plyndres.

Under disse omstendighetene forsøker Buddy, familiens yngste, å leve et normalt barneskoleliv med forelskelser, skoleplikter, tegneserier og John Wayne-filmer på TV. Faren arbeider som snekker i England og ønsker å ta med kona og barna over Irskesjøen, vekk fra urolighetene. I huset ved siden av er bestefaren alvorlig syk. Og konflikten tvinger etter hvert alle til å velge side, selv om familien er vel forlikte med sine katolske naboer.

Selvbiografisk

Kenneth Branagh er muligens mest kjent som skuespiller på film og scene, men har også en betydelig og variert karriere som regissør. Filmografien spenner fra tilgjengeliggjøringer av Shakespeare, via lettvint action og det festlige superhelteventyret Thor, til to Agatha Christie-filmateriseringer der han selv gir liv til detektiven Poirot.

Som niåring, i nettopp 1969 flyktet Branagh og familien fra utrygge Belfast til Reading i England, der han tidlig ble aktiv i skoleteatret. Selv om den nordirske aksenten måtte vike til fordel for et slags normert teater-britisk, identifiserer han seg sterkt med hjembyen og det den har gått gjennom.

Høytidelig naturalisme

I 1968 startet katolikker i Nord-Irland en borgerrettighetsbevegelse, blant annet inspirert av Martin Luther Kings kamp for svartes rettigheter i USA. Demonstrasjonene ble angrepet av militante protestanter, og voldsbruken tilspisset seg på begge sider. I 1969 blandet politiet seg inn på protestantisk side, med automatvåpen og panserkjøretøy, og dødstallene begynte å stige. Flere av trefningene kunne kategoriseres som krigføring og det skulle hardne ytterligere til på 1970-tallet.

Felles for nesten alle filmer om konflikten, som The Crying Game (1992), In the name of the father (1993), Bloody Sunday (2002), Hunger (2008) og 71 (2014), er en høytidelig naturalisme i gustne syttitallsfarger og dårlig humør.

Affektert

Med sine svevende kamerakjøringer, forseggjorte estetikk og nostalgiske stil skiller Belfast seg kraftig ut. Branaghs drømmende tilbakeblikk er tilskrudd over grensen til det tilgjorte, med teatralske skuespillerinnsatser. En prest taler om lidelse og helvete med gale øyne og rennende svette. Hovedpersonen selv er en type «søt gutt» – en storøyd og klok tass som er ment å vekke gjenkjennende latter og sukking hos publikum, men som lykkeligvis sluttet å være en filmkonvensjon en gang på 1990-tallet.

Det øvrige rollegalleriet består av eiegode, rettskafne arbeiderklassetyper, nesten-karikaturer tettere på teateroppsetninger enn virkeligheten. Replikkene faller på affektert vis, Branagh lar aldri publikum glemme at det vi ser er skuespillere, på det som minner ganske mye om en scene.

---

Drama

Belfast

Regi: Kenneth Branagh

Med: Jamie Dornan, Caitriona Balfe, Judi Dench, Ciarán Hinds, Jude Hill

Premiere fredag 25. mars

---

Ved å inkludere Agatha Christie-bøker og et Thor-tegneseriehefte, vinker han dessuten friskt til sine egne tidligere filmer og fjerner oss om mulig ytterligere fra realismen.

De allestedsnærværende Van Morrison-tonene er smekre og friksjonsfrie, og behandlingen av konflikten skjer fra komfortabel avstand. Vi får ingen problematisering av nordirske forhold eller nye betraktninger om krig generelt. Branagh, som selv har skrevet manus, holder seg i det forutsigbare og trygge.

Vi får ingen problematisering av nordirske forhold eller nye betraktninger om krig generelt

—  Einar Aarvig

Patosfylt

Den trauste og teatralske tilnærmingen umuliggjør de følelsesmessige responsene Belfast synes å kreve av tilskuerne. Det dramatiske utfallet, filmens egentlige fremdrift, er også lagt fra utgangspunktet: Vi vet jo at familien kommer til å flytte.

Belfast er Kenneth Branaghs mest personlige film og nominert til syv oscarpriser, mange av dem i de mest prestisjefylte kategoriene. Det er ikke noe nytt at Oscar-akademiet favoriserer historiske, «viktige» filmer – gjerne slike som er så ukontroversielle at de verken støter eller berører publikum emosjonelt på annet vis. Det hjelper lite at den ukledelige sentimentaliteten er forvaltet med like patosfylte filmatiske virkemidler.

[ Pianolegenden Ivo Pogorelich har aldri hørtes ut som en som er glad i musikken han spiller ]