Ransves kunstnerskap kretser rundt noen grunnmotiver han borer stadig dypere inn i, uten at han ønsker å konkludere av den grunn. Det er som om han vil føye til flere lag, flere perspektiver, ikke redusere til én, oppklarende synsvinkel.
Hans verk er både enkle og komplekse, på samme tid.
Tidlig i utstillingen på Haugar kunstmuseum – som bare viser grafikk – stifter vi bekjentskap med noe Ransve tidlig etablerte en interesse for: hestehoder.
Dyrets metamorfose
De er adskilt fra kroppen, men det er ingen vold involvert. Hodene ligger fredsommelig på skrå i billedrommet, eksponert i hele sin lengde på et vis som fører tankene i andre retninger enn det rent dyriske: jeg aner en avlang stein under mulen – og kanskje et menneskelig organ med muskelfibre. Et veltrent lår eller en muskuløs arm?
Jeg stopper opp ved Stenhest (1976), hvor dyrets trekk er umiskjennelige, men hvor en mineralsk hardhet har kommet inn i trekkene. I Granat (1977) har krystalliseringsprosessen, kan vi tenke oss, kommet enda noen hakk lenger: hodet har sortnet og øyet glimter til som fra sort obsidian når en lysstråle treffer den glassaktige overflaten.
Dyrets nærvær
I samme rom – det første – stifter vi også bekjentskap med motivkretsen bestående av «store dyr», for å bruke et uttrykk han benytter seg av i mange av verktitlene her. De fleste av disse er av nyere dato. Dette er enorme arbeider. Fortsatt er det noe hesteaktig ved hovedfiguren i bildet, men dette kan like gjerne være et annet dyr.
---
Kunstutstilling
Bjørn Ransve
State of the Art
Haugar museum
29. januar–24. april
---
I disse verkene er Ransve ikke så opptatt av typen dyr, men av dets masse eller nærvær. Nakkens brå krumning eller den halvt abstraherte tanngarden tilfører en intensitet og uforløst råhet som lader hele arrangementet.
Ransve holder igjen fast ved et mellomrom hvor ting er i flyt, men her er det hele langt mer komplekst. Dyret er flettet inn i en rekke andre elementer; linjer, som kan minne om rudimentære horisonter. Andre linjer er nesten geometriske i formen, og minner om noe mennesker har bygd.
Rom, arkitektur, vinduer, speil og dører kommer nesten til syne i disse linjene – men ikke helt.
Romlige utforskninger
I neste rom kan vi se en lang rekke rene abstraksjoner, former og farger på en flate. Men dyret og linjene, og dermed det konkrete, henger igjen i hodet fra det første rommet. Og det er nok meningen, for Ransve er ikke opptatt av abstraksjon uten røtter i en kjennbar virkelighet.
I disse verkene bruker han snarere flater og linjer for å bringe frem grunnformer av menneskets kultur, kanskje som en slags motpol til de store dyrenes kraft eller hestehodenes korrespondanse med naturformer.
[ Memoar: «Ai Weiwei sparer ikke på kruttet» ]
Det er rom og språk i sin mest primære form vi får se. Omriss og streker som trekker opp linjene av en dør, et hjørne eller en bokstav er såpass tvetydige at vi selv må fylle inn detaljene med våre egne minner, tanker og følelser. Det er som om han forsøker å lokalisere hva som gjør noe beboelig, ved å hente frem de helt grunnleggende formene i våre nære omgivelser.
Holder ting åpent
Ransve går mange steder i sin grafikk, og er nok mest kjent for sine aper og klovner, men det er overgangsstadiene som danner rammene for hva dette handler om.
De blir også tydelige – fra en litt annen vinkel – når han nærmer seg menneskekroppen, som i de erotiske bildene av kvinnekropper. Syn (2013) viser en kvinne bakfra, det er rompa og ryggen vi ser, mens føttene forsvinner i mengden av trær som omgir henne. Ellers kanskje vi skulle si: trærne går i ett med hennes ben, blir hennes ben.
Ransve vil ikke låse verken sin egen kunst, natur eller mennesker i noe avsluttet kretsløp.
— Kjetil Røed
Trærne kan også betraktes som en skog av falloser, som gjør bildet svært så erotisk, men først og fremst er det nok en mellomtilstand: menneske og natur flyter over i hverandre. Begge deler – både skogen og kvinnen – er former som holdes åpen i komposisjonen: Ransve vil ikke låse verken sin egen kunst, natur eller mennesker i noe avsluttet kretsløp.
Standhaftige linjer
Det er en sjelden frihet i Bjørn Ransves grafikk, for i nesten 50 år har han forfulgt sine interesser uten hensyn til hva andre måtte tenke eller mene om det han holder på med.
Kanskje kjernen derfor ligger i de ferske landskapsbildene, som Naturhendelse II (2019) og Glidende skyer (2019), hvor landskapet og steinen det er risset inn i nesten går i ett? Steinens ru overflate glir over i landskapslinjene. Her er i hvertfall forskjellen mellom natur og kultur, bilde og tingen selv, redusert til sitt absolutte minimum.
[ «Utmerket fra Verdensteatret» ]
Eller kanskje finner vi essensen av Ransves kunst i den lille etsningen Dyr (1975-2021), hvor en enkel figur ble påbegynt for nesten femti år siden og først avsluttet i fjor? Denne tålmodige moduleringen av formen ved å legge til en linje ekstra og justere en han allerede har laget, demonstrerer en miks av enkelhet og kompleksitet som får sin autoritet gjennom fastholdelse: han gir ikke slipp på det han vil trenge inn i, men kommer tilbake, kretser rundt, i år etter år.