Se for deg at Covid-pandemien aldri tok slutt, men ble erstattet av stadig nye, stadig mer dødelige virusvarianter. Mens årene gikk og besteforeldregenerasjonen døde ut, og deler av befolkningen etter hvert mistet evnen til å få barn etter feilslåtte vaksiner, meldte også klimakrisen seg for fullt, med oversvømmelser, naturkatastrofer og flyktningstrømmer.
Samtidig fortsatte hverdagen å bli mer og mer digitalisert, og større og større deler av livet foregikk i en virtuell virkelighet.
Virtuell sex
Det er dette fremtidsscenarioet Sara Johnsen, som kanskje først og fremst kjent som manusforfatter for film og TV, bygger videre på i sin nye roman, Til Dancing Boy. Her møter vi Lizz, som synes å ha blitt født omtrent rundt 2022, og som nå er en middelaldrende kvinne i et ikke-demokratisk Norge.
Lizz driver et orgasmeri med mannen sin Boje, der kunder betaler for ulike versjoner av virtuell sex med stimuli av elektroder. Som ung var Lizz surrogatmor for to bemidlede par. I det første svangerskapet var hun eggdonor, og opplevde atskillelsen fra barnet, Dancing Boy, som veldig vanskelig. I det andre svangerskapet, med tvillinger, bestemte de biologiske foreldrene at de ville abortere det ene fosteret, som hadde Downs syndrom.
Sorgen over det aborterte fosteret og lengselen etter Dancing Boy er svært tilstedeværende hos Lizz, og noe som i romanens nåtid skaper knute på tråden i relasjonen til Boje.
Fremtidsdystopi
Til Dancing Boy er altså en slags fremtidsdystopi, selv om tonen i boken er holdt i et tilforlatelig språk.
Som sjanger synes jeg fremtidsdystopien, som naturlig nok er blitt svært populære under koronapandemien, er risikabel. Ikke bare er det krevende å skape et troverdig og sammenhengende fremtidsunivers, det er kanskje enda vanskeligere å skildre menneskets psykologi i en verden som er så ulik vår.
---
Roman
Sara Johnsen
Til Dancing Boy
Gyldendal 2022
---
Slik kritiker Frode Helmich Pedersen skriver i et essay om zombieserien Walking Dead, ender derfor postapokalyptiske fortellinger som regel opp med å være dypt konservative. Sammenlignet med en zombieapokalypses grusomhet virker vår samtidige verden som en drøm, slik at «tilskuerne settes i stand til å nyte dagens liberal-kapitalistiske samfunn som om det allerede var tapt, og som dermed kan fremstilles som en utopi man kan lengte tilbake til, ut fra det imaginære ståstedet til det post-apokalyptiske,» skriver Hemlich Pedersen.
[ «Helmich Pedersen tvinger en til å tenke» ]
Slik ‘nåtidsnostalgi’ er ofte av laber kvalitet. Men dette gjelder heldigvis ikke Til Dancing Boy, som jeg synes er en usedvanlig idésterk og godt tenkt bok, fordi den først og fremst setter fenomener som preger vår verden på spissen, heller enn å romantisere Norge i 2022.
Det smertelindrende samfunnet
Jeg leser Til Dancing Boy som en beskrivelse av et velferdstotalitært samfunn, et samfunn der alt er gjort fra statlig hold for å maksimere komfort og nytelse. Demokratiet forsvant fordi folk var lei av kaos og smerte, får vi høre i forbifarten i romanen, og nå er det Demokratisk Samlingsparti som er ved makten.
Slik jeg ser det, viser Til Dancing Boy frem en verden der alt menneskelig ubehag og smerte blir forsøkt administrert vekk av staten, et slags forkvaklet sosialdemokrati på steroider. I bakgrunnen ulmer kritikken av fenomener i Norge à la 2022: utopien om informert samtykke, pornofiseringen av sex, et stadig mer instrumentelt syn på naturen, det smertelindrende samfunnet som nekter å innrømme at livet av og til vil innebære smerte og relasjonelt ubehag.
[ «Houellebecqs «Anéantir» kan leses som en bok for et høyreradikalt Frankrike» ]
Dette blir aller mest tydelig i de delene av boken som handler om surrogati. Når Lizz sier ja til å bli surrogat, er myndighetene veldig nøye med at hun skal gi et informert samtykke, og at hun for eksempel ikke er blitt utsatt for seksuelle overgrep tidligere. Etter fødselen blir hun også sent til obligatoriske psykologbesøk, på statens regning.
Romanen illustrerer hvordan samtykke-tanken har sine begrensninger, slik også metoo har vært et eksempel på.
— Ingeborg Misje Bergem
Men Lizz har blitt utsatt som overgrep om barn, hun bare sier det ikke til Staten. Som voksen opplever hun at hun ikke skjønte hva hun sa ja til da hun ble surrogatmor, og sørger over barna hun føler hun mistet.
Risikoen for anger og smerte kan ikke bli administrert vekk, synes boken å si. På denne måten illustrerer romanen hvordan samtykke-tanken har sine begrensninger, slik også metoo har vært et eksempel på. Ved å vise hvordan den unge, fattige Lizz har alt å tape på å være surrogatmor, mens de rike parene har alt å vinne, illustrerer Til Dancing Boy hvordan et samtykke må sees i sammenheng med ulikhet i maktforhold.
Sex-administrering
I Demokratisk Samlingspartis Norge er sex også blitt noe som må administreres, noe man gjør som en stressmestringsstrategi på vei hjem fra jobb. Det er jo så sunt! Seksuelle preferanser er allerede opplest og vedtatt, noen foretrekker heftige orgier, andre har en preferanse for å bli som små spebarn igjen, mens de aller særeste fremdeles holder en knapp på «det relasjonelle».
[ Vagt om sex, makt og terapi fra Laura Lindstedt ]
En dag Lizz er på jobb i orgasmeriet, kommer det inn en mann som «liker natur», slik hun gjør det. Han betaler Lizz for å lage en spesialtilpasset VR-film til ham slik at han kan ha sex med naturen, med skogen, myren og havet. Sammen med mannen drar Lizz ut til et bevoktet naturreservat (etter å ha fått tillatelse av Staten, så klart), der de har en intens emosjonell og seksuell opplevelse med havet.
Finurlige tankeeksperimenter
I en gjennomregulert verden der seksuell nytelse er fem minutter unna, er naturen, det ukontrollerbare, blitt det Lizz begjærer aller mest. Jeg synes flere av disse passasjene er litt vel overtydelige og plumpe, men poenget er uansett at Til Dancing Boy prøver å si noe om menneskets overveldende lengsel og kjærlighet til naturen.
Til Dancing Boy er full av slike finurlige tankeeksperimenter. Noen ganger går ideene på bekostning av fortellingen, her er litt for mange tråder som ikke følges helt opp. Jeg synes likevel ikke det gjør så mye, fordi ideene som utforskes er så interessante. Og det er ingenting ved romanen som får meg til å lengte tilbake til Norge i 2022, heller tvert imot.
