Anmeldelser

Anmeldelse: Skuespillerne overbeviser i livlig fest med mørkt bakteppe

«Mine venner» byr på et underholdende, mørkt surpriseparty, men hadde vært tjent med å avslutte festen litt før.

Få nyhetsbrev fra Vårt Land. Meld deg på her!

Å spille opp til fest er et effektivt fortellergrep for å få gammelt grums til overflaten. Det finnes utallige eksempler fra litteraturen og filmens verden der taler og festens fortettede samvær, setter konfliktfylte relasjoner under lupen.

Romanen Mine venner av Monica Isakstuen glir inn i rekken av vellykkede eksempler på dette. Når Riksteatret gjør teater av boka er et digert, bugnende bord dekket til randen av frukt og festmat.

Men belysningen er dunkel og de mørke draperiene som omkranser scenen, varsler om at den gode feststemningen muligens uteblir. Et delikat og urovekkende scenebilde på samme tid, fint utført av scenograf Milja Salovaara og lysdesigner Øyvind Wangensteen.

Voldsfantasi

Historien dras i gang med et frådende raseriutbrudd. Linn Bjørnvik Grøder har et komisk talent som kler hovedrollen, samtidig formilder hun en hevntørst vi tror på i sitt brudd med bestevenninnen. Hvis det nå går an å slå opp med en venn?

Isakstuens fornøyelige dissekering av vennskap, kler å komme til scenen. Voldsfantasien over hva hun skal gjøre med bestevenninnen som hun føler seg sviktet av, blir formidlet med hud og hår. Flere knusende karakteristikker og bitre oppgjør får plass, når den mer forsømte delen av vennegjengen hennes arrangerer surpriseparty i anledning 40-årsdagen.

Et vennskap er også et regnskap som fort kan havne i ubalanse over hvem som skylder hva

—  Kjersti Juul

Regnskap

At romankarakterene er utstyrt med hver sin monolog om vennskap, stod i fare for å fremstå hakket for stilisert og kunstig i boken. På scenen får monologene kledelig nok kjøtt og liv der personlighetstypen og plassen i vennegjengen kommer til syne. Bebreidelsene hagler fort over festbordet, som det å strø om seg med benevnelsen bestevenn. «Hvor mange slipper du inn i det horete hjertet ditt?», som en av dem sier.

.

I regissør og dramatiker Kjersti Haugens versjon er bokens 22 karakterer klokt nok strippet ned til fire stykker på scenen. Katja Brita Lindeberg, Evy Kasseth Røsten og Marte Stolp gjør dem både til sårbare enkeltindivider og et langt mer fryktinngytende fellesskap.

I stiliserte sekvenser får barokk musikk og assosiasjoner til sosialt maskespill klinge med. Her trer venninnene både inn i rollen som trehodet troll som bedriver karakterdrap, og i et kor av forbannelser over kluss i regnskapet. For et vennskap er også et regnskap som fort kan havne i ubalanse over hvem som skylder hva.

---

Teater

Mine venner

Etter en roman av Monica Isakstuen.

Dramatisering og regi: Kjersti Haugen

Scenografi: Milja Salovaara

Lysdesign: Øyvind Wangensteen

Komponist/lyddesign: Gaute Tønder

Riksteatret

---

For langt

Sosiologien forteller om en utvikling der familien blir mindre viktig, mens vennskap får en stadig mer sentral plass i livene våre. Forestillingen tar vare på forfatterens evne til kunstferdig overdrivelse, og problemstillingene disse viktige vennskapene kan romme. Det er humrende, småmorsomt og til tider tankevekkende betraktninger, men ikke nok til å holde publikum i ånde i én time og 40 minutter. Her hadde man vært tjent med en kortere forestilling.

På sitt beste klarer Riksteatret å balansere det lette og underholdende med en tematikk som egentlig er ganske tung. Om vennskapets vonde sider og den gnagende vissheten om at man aldri kan være 100 prosent trygg i tosomheten. Om hvor varsomt man må trå for ikke å begå et sosialt selvmord.



Kjersti Juul

Kjersti Juul

Kjersti Juul er teateranmelder i Vårt Land. Har du tips eller innspill til Kjersti, send en e-post til kultur@vl.no.

Annonse
Annonse

Mer fra: Anmeldelser