Anmeldelser

Anmeldelse: Skuespillerne imponerer i Rogaland Teaters Ibsens-tolkning

140 år etter at Henrik Ibsen skrev Gjengangere, føles stykket fortsatt aktuelt. Rogaland Teater har laget en forestilling som river i stykker fasader og falskspill.

Ingen teaterscener i Norden våget å sette opp Ibsens stykke da det utkom i 1881. At det handlet om utroskap, syfilis, dobbeltmoral, kjønnsroller og dødshjelp, sjokkerte borgerskapet.

Skuespillet fikk verdenspremiere i Chicago året etter, fire år senere fulgte Berlin. Først ved århundreskiftet kunne nordmenn se det i Kristiania.

Ibsen hadde i 1879 gitt ut Et dukkehjem der han lot Nora forlate mann og barn. I Gjengangere tester han hvordan det går når Helene Alving lar seg overtale av pastor Manders – som hun egentlig elsker – til å bli værende hos den alkoholiserte kaptein Alving. Hun giftet seg opprinnelig med ham fordi han hadde penger.

Regissør Hanne Tømta lykkes i å få fem dyktige skuespillere til å løfte fram Ibsens snedig uttenkte tekst. De sitter først inne i et glasshus på scenen som illuderer enkefru Alvings hagestue – full av planter og bøker.

Scenografien virker irriterende innelukket, men det gir mening når glassdørene åpnes i løpet av forestillingen som en parallell til avsløringene som kommer.

Løgn på løgn

Overraskende replikkvekslinger avkler et vell av løgner. Fru Alving (Marianne Holter) sitter ensom igjen i huset, men hennes voksne sønn Osvald – som har arbeidet som kunstner i Paris – er akkurat kommet hjem, tilsynelatende sliten etter togturen. Han mistrives med at moren bor et sted på Vestlandet der det alltid regner. Når får han se solen igjen?

Mens Osvald (Leo Magnus de la Nuez) hviler, samtaler fru Alving med Manders (Anders Dale) om barnehjemmet de vil reise til kaptein Alvings minne. Pastoren blir sjokkert når han får høre at Helenes ekteskap aldri ble lykkelig. Og det blir verre: Helene forteller at fæle hendelser går igjen i huset, ja, at personlighetstrekk går i arv. Osvald har et godt øye til tjenestepiken Regine (Ingrid Rusten).

.

Gjengangere

Ibsen avslører at Alving i sin tid forgrep seg på tjenestejenta Johanne. Men elendigheten ble dekket over ved at man fikk henne gift i hui og hast med snekker Engstrand (Espen Reboli Bjerke). Når det går opp for Manders at han selv har bidratt til falskspillet, blir han rystet. «De er som et barn», svarer fru Alving om hans naive tro på kristne, besteborgerlige idealer i møte med livets realiteter.

Ibsen vrir stadig tommeskruen til for å gi fru Alving og pastoren ny erkjennelse. Rent kostelig blir det når han kaller Johanne for en fallen kvinne, men ikke vil innse at kaptein Alving var en fallen mann.

Manders får seg også en øyeåpner idet Osvald røper at mang en gift nordmann drar til Paris og tar for seg av kvinner der. Ibsen avslører at de kommer hjem med syfilis – uten å bruke ordet direkte. Osvald siterer en fransk lege som har kalt ham vermoulu, det vil si ormstukken slik en stamme invaderes av trespisende biller. På lignende vis blir en infisert menneskehjerne spist opp og man blir sinnssyk.

I dag vet vi at dersom Alving døde av syfilis, kan han ha smittet sønnen via moren. Men Osvald kjenner ikke til farens utsvevelser og frykter at hans egen festing har gjort ham syk. Den unge mannens angst mot slutten av stykket, er hjerteskjærende formidlet. Morens fortvilelse over fordervelsen som går igjen, likeså. Vil hun hjelpe ham å dø vekk fra galskap og fysisk sammenbrudd?

---

Teater

Gjengangere

Av: Henrik Ibsen

Regi: Hanne Tømta

Med: Marianne Holter, Leo Magnus de la Nuez, Anders Dale, Espen Reboli Bjerke og Ingrid Rusten

Scenograf: Nora Furuholmen

Kostyme: Ingrid Nylander

Lys: Trygve Andersen

Musikalsk ansvarlig: Simon Skjønberg Revholt

Rogaland Teater, 16. feb - 5. mar 2022

---

.

Livsgleden

Ibsens gjengangermotiv handler om mye mer enn en syk far og hans avkom. Dypest sett drøftes forholdet mellom streng kristen-borgerlig livsførsel på det regntunge Vestlandet, der plikt og nedarvede moralregler rår, versus en fri livsutfoldelse symbolisert gjennom Osvalds ord om livsgleden i et solfylt Paris.

Anders Dale får meget godt fram hvor fastlåst pastor Manders er i sin fromme tro. Ikke klarte han å innrømme at han elsket Helene i unge år, ikke greier han å møte hennes lengsel etter kjærlighet nå. Han tåler ikke at hun leser kvinnefrigjørende ideer som rokker ved ekteskapet som institusjon. Og han fordømmer Osvalds kunstnervenner som bor sammen fordi de ikke har råd til å gifte seg. Men til slutt inngår pastoren en tvilsom allianse med snekker Engstrand for å berge sitt eget skinn. Skinnhellig, kalles slikt.

Samlivet deres kunne blitt så fullstendig annerledes hvis de begge hadde fått utfolde seg som frie mennesker

—  Kristin Aalen

Livsgleden som ideal er ikke enkel å oppnå. Fru Alving bebreider til slutt seg selv for ikke å ha møtt herr Alving med glede, bare med sur plikt og strenge krav. Det skjøv ham ut i depresjon, rusmisbruk og utroskap. Samlivet deres kunne blitt så fullstendig annerledes hvis de begge hadde fått utfolde seg som frie mennesker, synes Ibsen å mene etter å ha bodd i solfylte, kulturåpne land i mange år.

De tre aktene er omsluttet av tradisjonsrike vuggeviser som skuespillerne nynner i fine arrangementer av Simon Revholt. Særlig gripende er det når Solveigs vuggevise fra Peer Gynt lyder i siste scene der Osvald bønnfaller moren om å gi ham solen. Det er så man hører fru Alving synge «Sov, du dyreste gutten min! Jeg skal vugge deg, jeg skal våke» idet hun grubler på om hun skal gi ham de dødbringende morfintablettene.

Les mer om mer disse temaene:

Kristin Aalen

Kristin Aalen

Kristin Aalen er frilans film- og scenekritiker og har skrevet filmanmeldelser for Vårt Land i en årrekke. Hun bor i Stavanger.

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Anmeldelser