Hognestad trekker en rød tråd mellom selvhjelp og fysikk

Det er ikke små saker Astri Hognestad tar fatt på i sin seneste bok, Livet trives best på kanten av kaos. Psykoanalytikeren og jungianeren høstet mye velfortjent oppmerksomhet for boken Alene – et rom for endring og undring, som ble utgitt i 2016. Forfatteren har særlig bidratt med bøker i kategorien selvutvikling og terapi.

Når hun nå gir seg i kast med kvantefysikken, skal det vise seg at det går en rød tråd mellom selvhjelp og fysikk. Hun forklarer det selv i innledningen:

«Det er forunderlig hvor lite det radikale oppbruddet fra årsak-virkningtenkningen, som kvantefysikken innebærer, er blitt en del av vår hverdagstenkning. Vi lar det klassiske verdenssyn fra det 19. århundre som gikk forut for kvantefysikkens revolusjon fra 1920- og 30-årene, definere vårt syn på verden. Vi fortsetter å tenke på en objektiv verden ‘der ute’ som blir sett av et subjekt ‘her inne’. Å forandre denne måten å tenke på vil være avgjørende for at fremtidige generasjoner av både mennesker og andre skapninger skal kunne ha det bra og eventuelt overleve».

I Ching

Med det er hansken kastet, og leseren blir utfordret til å henge med på de utrolige tankebanene Hognestad havner i når hun prøver å forstå hvordan universet egentlig henger sammen. Boken består delvis av nedskrevne samtaler med fysikeren Shantena Sabbadini, som Hognestad først møtte under studier i Sveits. Det er derfor grunn til å tro at hun har gått svanger med denne boken i mange år.

Astri Hognestad er altså jungiansk psykoterapeut, med erfaring fra mange års praksis med klienter. Hennes motivasjon er å hjelpe mennesker, og å hjelpe mennesker er kanskje det vanskeligste man kan prøve på. Med mindre man finner et mønster.

Hognestad beskriver hvordan hun først fant Carl Gustav Jung (1875–1961), siden den kinesiske visdomsboken I Ching, eller taoismen, som er utledet av den. Sentralt i tao er ideen om flyt, om rytme, om naturlige prosesser i naturen som må få ta sin tid, og som også gjenspeiles i psyken. Alt henger sammen med alt, vår bevissthet og naturen er en del av den samme helheten.

Sammentreff

Dette følges opp i læren til psykiateren Jung. Et sentralt tema for jungianere er synkronisitet, altså forestillingen om at det skjer meningsfulle sammentreff, der det som foregår inni oss på en eller annen måte får sitt motsvar i en ytre hendelse.

Det kan være at man går og grubler på et problem, og plutselig finner en bok i bokhylla eller møter et menneske som har svaret man trenger.

Eller, som Hognestad skriver, at den rusavhengige mannen som var på randen av selvødeleggelse, opplevde at alle lyspærene i leiligheten gikk samtidig på nyttårsaften – et vendepunkt som førte til at han oppsøkte hjelp, og fikk det.

---

Sakprosa

Astri Hognestad

Livet trives best på kanten av kaos. Kvantefysikk i møte med psykologi.

136 sider, Flux forlag 2021

---

Fysikk og psykologi

Det nye med Hognestads bok er at hun forsøker å finne fysiske forklaringer på at slike sammentreff kan skje. Hun peker på hvordan modeller for menneskets psyke ligner på fysiske fenomener i naturen, og undrer seg over hvorvidt alt er en del av det samme, store mønsteret.

Og hun stiller seg spørsmålet om det som er tilfelle i kvantefysikken, at eksperimenter påvirkes av at de blir observert, også gjelder i livene våre ellers.

Hognestad peker på hvordan modeller for menneskets psyke ligner på fysiske fenomener i naturen, og undrer seg over hvorvidt alt er en del av det samme, store mønsteret.

—  Kristine Hovda

Hvilken rolle spiller bevisstheten vår i livene vi lever? Har det noe å si for virkeligheten om vi observerer den, eller ville alt sett likt ut om vi ikke var her?

Hvordan kan det ha seg at mennesker som har en tett emosjonell kobling, kan vite når den andre er i nød, uten at de er i kontakt med hverandre? Kan det forklares i hvordan også elektroner, når de har vært sammen og siden blir skilt fra hverandre, i eksperimenter reagerer som om de fortsatt var en del av den samme enheten?

Sky av muligheter

Hognestad gir ikke noen svar på dette, men hun viser hvorfor det er sentrale spørsmål å stille, langt utover det en fysiker kan more seg med å gruble over.

På den måten knytter hun bånd tilbake til eksistensielle og religiøse spørsmål. Hjelper det å be, for eksempel? Hognestad vil hevde ja, fordi bønn er en måte å stille seg åpen overfor universets mysterium og våge å tro at endring kan skje.

[ Dyrene viser seg å ha et rikere indre liv enn vi har trodd. Hva gjør det med oss?  ]

Kvantefysikken åpner nemlig for dette ufattelige, at ting kan oppstå plutselig og ut av ingenting, tilsynelatende uten årsak. Virkeligheten består ikke i årsak-virkninghendelser, som Hognestad er inne på i innledningen, men i en sky av muligheter, som noen ganger manifesterer seg i fysiske og konkrete hendelser.

Alkymi

Hun gir et eksempel: En fisker står og fisker i en dam. I en vanlig modell av virkeligheten er fisken på ett sted i dammen hele tiden, fiskeren vet bare ikke hvor den er, før den havner på kroken. I en kvantefysisk modell av virkeligheten er fisken potensielt til stede i hele dammen samtidig, inntil fiskeren får den på kroken og den er konkret til stede på ett sted.

Slik er alle ting, eller skal vi si alle ikke-ting, for Hognestads poeng er at virkeligheten ikke består av ting, men i muligheter. Og måten vi forholder oss til disse mulighetene på er med på å bestemme hvordan tingene viser seg.

[ Marlen Haushofer har skapt et dystopisk mesterverk ]

Dette har vi lest før i utallige bøker om nyreligiøsitet, det nye her er altså hvordan Hognestad ved hjelp av fysikkens verden prøver å sannsynliggjøre hvorfor dette kan være sant. Hun viser til nettopp religiøse tradisjoner og ikke minst alkymi, som har oppmuntret til denne virkelighetsforståelsen, helt fram til den vitenskapelige revolusjon på 1900-tallet, som reduserte verden til en objektiv virkelighet som kan måles og kvantifiseres.

Men verden er ikke kvantitativ, den er kvalitativ, skal vi tro kvantefysikken og altså Hognestads bok.

Vi tar del i universet

Hva skal vi gjøre med alt dette? Hognestad oppsummerer det fint selv mot slutten av boken. Og her tar hun også opp tråden til I Ching og taoismen. Ekte livskunst handler nettopp om dette, å ha tålmodighet med våre psykologiske prosesser, i tillit til at det finnes en rytme i ting, slik det også gjør det i naturen og universet. Hognestad mener faktisk at vi på den måten er en del av Guds bevissthet, idet vi tar del i prosessen med å gå fra mulighetssky til konkret virkelighet.

Det handler ikke om at vi kan tenke oss til et liv uten smerte. Vi vet ikke hvorfor livets smerte rammer oss, men spørsmålet er ikke hvorfor det skjer, ifølge taoismen, snarere hva det betyr, og hva vi kan gjøre med det.

[ Det var en buddhist som lærte meg hva det vil si å være en kristen. ]

Hognestad får siste ord, de er overraskende håpefulle, og vi får lønn for strevet:

«Kan det være at vi hindrer ekte livsutfoldelse når vi vil for mye, når vi vil planlegge hvordan livet skal være i for stor grad? Det virker som livet på alle nivåer inneholder kaos for at utvikling skal skje, for at orden skal oppstå på et nytt plan. Det kan være en stor utfordring å utholde og akseptere kaos som en naturlig del av livet. Men slik kan vi være medskapere ut ifra et nytt syn på verden og livet der vi finner balanse mellom å observere hva som skjer og handle i et videre perspektiv. Vi utfordres til å la det formløse, kaoset, finne sin form.»