På vei bort fra Sodoma og Gomorra snur Lots kone seg og blir til ei saltstøtte. Første mosebok forteller om dette i to raske setninger, slik bibelspråket har det med å risse opp et vell av livserfaring i et korthogd språk.
Også i den greske myta om Orefus som henter kona Evrydike opp fra dødsriket, får det å snu seg fatale konsekvenser. Før han er oppe i dagen igjen, snur han seg for å se om hun virkelig følger etter. Det gjør at døden trekker henne tilbake.
Når Therese Tungen har kalt sin bok om sønnens plutselige død for Snu deg, spiller hun på dette ønsket om å se bakover; ønsket om å bryte tida og hente sønnen tilbake. Men det som kanskje gjør mest inntrykk med Tangens bok, er allikevel viljen til å fortsette framover, fordi det er den veien tida går.
Sorgbok
Tungen er redaktør hos Samlaget og forfatter av novellesamlingene Ein gong var dei ulvar (2017) og Kjærleik og det som liknar (2019). Denne gangen har hun skrevet en memoar over den første tida etter den nesten sju år gamle Edvins død.
August 2020 er han på familiens seter med søstera og besteforeldrene sine da han plutselig får en hjerneblødning og dør samme kveld, på vei til Rikshospitalet i helikopter. Tungen og mannen er hjemme i Oslo når det skjer, og får ikke møte sønnen igjen i live.
Det er djupt berørende å lese, på den tunge måten. Som nokså nyslått mor er det å miste barnet sitt det verst tenkelige, sånn det vel er for alle foreldre. Tungen selv skriver om hvor sorgløse de var før Edvins død slo ned som en bombe i liva deres og de dermed blei del av verdens tristeste klubb: sorgklubben.
Det som kanskje gjør mest inntrykk, er viljen til å fortsette framover.
— Ulla Svalheim
Snu deg er tufta på et behov for å bearbeide sorgen. Men selv om skrivinga av den åpenbart har hatt et selvterapeutisk siktemål, er resultatet blitt ei bok jeg har satt stor pris på å få lese fordi den åpner opp til erfaringer jeg ikke kjenner, men like mye fordi Tungen evner å både uttrykke sorgen og å reflektere over den.
Eller som hun selv tenker: Gjennom teksten skriver hun fra presens til preteritum, slik skriver hun Edvin død.
---
Memoar
Therese Tungen
Snu deg. Edvins bok. Ein elegi
272 sider, Aschehoug 2022
---
Oppløst tid
Undertittelen Edvins bok er et tydelig nikk til danske Naja Marie Aidts Har døden tatt noe fra deg så gi det tilbake. Carls bok, som kom på originalspråket i 2017.
Aidt mista den 25 år gamle sønnen sin og klarte ikke å skrive på ni måneder. Sorgboka over sønnen er allikevel et stykke intenst ferskvarearbeid, fragmentarisk i formen, som lyser av både poetiske kvaliteter og sinne.
[ Olgas bok: «Finnes det et helt vanlig liv?» ]
Det er tydelig at Tungen henter inspirasjon fra Aidt: Også Tungen kretser rundt dødsøyeblikket og tida etterpå gjennom korte tekster. Samtidig er sinnelaget hennes temmelig forskjellig. Tekstens temperament er roligere, i form er den både mer sammenhengende og reflekterende.
Tungen skildrer sorgens fortvilelse, forvirring, utmattelse og bitterhet i et nøkternt språk, og klarer samtidig å sette ord på hva det er som er så forferdelig: Edvins kropp har gått ut av tida, som mor kan ikke Tungen lenger kjenne vekta av kroppen hans mot hennes, eller se han utfolde seg framfor henne.
Tungen kan ikke lenger kjenne vekta av kroppen hans mot hennes, eller se han utfolde seg framfor henne.
— Ulla Svalheim
Edvins død gir Tungen opplevelsen av at tida slår knute på seg eller går i oppløsning. Dødshendelsen preger alt, sorgen bor snart i hver celle i kroppen. Eller som Tungen skriver:
«Kvar gong eg blunka, døydde Edvin. Edvin er død, tenkte eg kvar gong eg vakna. Kor lenge skulle han døy på denne måten, kor lenge skulle døden hans gjenta seg?».
Aller helst vil hun vende tilbake, ikke bevege seg framover, for å få sønnens død på avstand er samtidig å få sønnen på avstand. Men tida går ubønnhørlig videre. I dette er det som om det ligger et imperativ. Når Tungen forlater den døde sønnen på sykehuset, er det ikke til å bære. Men hun må, for hjemme har hun ei levende datter som trenger mora si.
Portrett av sønnen
Teksten går i spiraler, vender igjen og igjen tilbake til den fatale kvelden, og som stråler ut fra denne får vi lese om valget om å gi bort Edvins organer, om begravelsen, om det gode i at familie og venner sørger sammen med dem.
Dessuten er boka et portrett av Edvin, og Tungen lykkes godt med å tegne han fram uten å skjønnmale, men tvert imot skrive fram særegenhetene med ømhet og savn etter dette helt spesifikke lille barnet.
[ «Louise Glücks dikt tar blomstens verdensanskuelse» ]
Da koronaen kom til landet for snart to år sia, var det litt snakk om hvor fjernt døden som vilkår er i samfunnet. Vi liker ikke å tenke på den, og vi liker ikke å snakke med hverandre om den når den inntreffer. Tungen oppfordrer til å snakke med sørgende om dem de har tapt, for hvis ikke er det som om de ikke har levd, og dermed dør dobbelt.
Den store styrken til Snu deg er at den artikulerer den kaotiske, ufiltrerte sorgen fra det første sjokket og inn i den matte hverdagen, slik Tungen opplevde den, samtidig som den også løfter blikket og reflekterer over hva et barns død gjør med de som sitter igjen, og ikke minst hva en sørgende trenger.