Barten er det mest fascinerende i fersk, men blodfattig Poirot-krim

Agatha Christie har i høyeste grad kommet unna med mord. Det vakte oppmerksomhet at krim ikke var representert i bokbransjens attenårsgave til prinsesse Ingrid Aleksandra – et signal om sjangerens lavere status.

Uten Agatha Christie kunne den vært enda lavere. Krim kunne vært henvist det snuskete og spekulative lavestetrinnet i litteraturen. I dag har kategorien en egen hylle i bokhandelen, ofte mer omfattende enn «vanlig» fiksjon.

Hos Christie er handlingen lagt til kultiverte overklassemiljøer, drapene er blodløse og elegant utført — gjerne med gift —, motivene er åpenbare og etterforskningen vitenskapelig deduktiv. Man begår ikke sosialt selvmord ved å tilkjennegi sans for den britiske forfatteren.

Shakespeare og Marvel

Britiske Kenneth Branagh regi- og skuespillerdebuterte på film i 1989, med Shakespeare-tilpasningen Henrik V. Han har bragt flere av nasjonalskaldens stykker til film, parallelt med en karriere i litterært anlagte komedier, og som skurk i Hollywood-filmer. Branagh har også vist lite berøringsangst for tradisjonell historiefortelling, da han fulgte superheltoppskriften på en velprøvd måte med Marvel-eventyret Thor i 2011.

Det var dermed ingen stor overraskelse at Mord på Orientekspressen (2017) ikke bød på nytolkninger og revideringer av det originale Christie-materialet. Med seg selv i både registolen og hovedrollen, som den belgiske detektiven Hercule Poirot, presterte Branagh en stjernespekket og visuelt lekker, men temmelig traust gjengivelse av Christies «hvem er morderen»-plott.

Mordgåten viktigst

Oppfølgeren Mord på Nilen byr heller ikke på nye tolkninger, selv om åpningssekvensen fra første verdenskrig forsøker å gi hovedpersonen en ferniss av psykologi og tragisk fortid. Det er et større mangfold av hudfarger og legninger enn i Christies originalmateriale, men ingen kritisk behandling av det.

En av stjernene i ensemblet er for øvrig amerikanske Armie Hammer, som i januar 2021 ble anklaget for seksuelt misbruk av en rekke kvinner — flere av dem har hevdet at han fortalte dem om kannibalistiske fantasier. Der Ridley Scott-filmen All the Money in the World (2017) valgte å erstatte alle scenene til overgrepsanklagede Kevin Spacey, har ikke produsentene (deriblant den samme Ridley Scott) valgt å gjøre slike endringer her. Tanken er kanskje at Christie-målgruppen er eldre, uten den samme følsomheten.

Selve rammeverket i Mord på Nilen — rike europeere og amerikanere i en båt på et fremmed kontinent — problematiseres ikke. Her prioriteres fordums luksus og forseggjorte antrekk. Og, naturligvis: selve mordgåten. Hvorfor ble offeret tatt av dage, hvordan skjedde det og hvem står bak?

[ Går rettens vei for å stanse konsertserie med Harry Potter-musikk ]

Skjematisk

Det finnes ikke et godt norsk ord for undersjangeren av krim engelskspråklige kaller «whodunit». Svenske «pusseldeckare» gir en pekepinn: En kriminell handling, aller helst et mord, behandles ikke som en tragedie eller som et symptom på strukturelle feil ved samfunnet, men som en artig gåte publikum inviteres til å være med å løse.

Sjangeren er i svak oppdrift. Branagh-versjonen av Mord på Orientekspressen ble en suksess. Det samme ble den noe mer lekne Knives Out (2019), med Daniel Craig som eksentrisk problemløser. I høst forsøkte Clue: Malteresergåten, med handling fra et smakfullt kysthotell å appellere til norske barn og ungdommer. Svakhetene ved slike fortellinger er den skjematiske handlingen og at rollefigurene sjelden fremstår som ekte mennesker.

---

Krim

Mord på Nilen

Regi: Kenneth Branagh

Med: Kenneth Branagh, Gal Gadot, Tom Bateman, Letitia Wright, Armie Hammer, Annette Bening

Premiere 11. februar

---

[ Anmeldelse: Imponerende nyansert om komisk unikum og serievoldtektsmann ]

Slagsmål og kjærlighet

Mord på Nilen lider av begge tilkortkommenheter. Når det titulære drapet skjer en times inn i handlingen, har vi blitt presentert for et riking-persongalleri som alle kan tenkes å ha motiv for ugjerningen. Er den begått på grunn av økonomi, ære eller kanskje kjærlighet?

Kjærlighetens irrasjonelle vesen vies en viss plass i filmen. Den rammer sannelig hovedpersonen også. I den grad Mord på Orientekspressen utfordret publikumsforventningene, var det ved å gjære Poirot til en mer fysisk handlekraftig skikkelse. Enkelte Christie-purister reagerte negativt på at den reserverte belgieren brisket seg i en god, gammeldags nevekamp. At han så smått forelsker seg virker som en mer forsiktig justering av originalromanen fra 1937.

Svakhetene ved slike fortellinger er den skjematiske handlingen og at rollefigurene sjelden fremstår som ekte mennesker

—  Einar Aarvig

Seig

Kanskje hadde Branagh og manusforfatter Michael Green (som ble oscarnominert for den revisjonistiske superheltfilmen Logan i 2017) kommet bedre ut av det ved å rendyrke kulden i Christies verk. De ørsmå forsøkene på å menneskeliggjøre helten, gjør bare det kliniske ved historien ekstra tydelig.

Enda mer klanderverdig er den seige, formelbaserte fremdriften. Mord på Nilen er flere ganger langt over grensen til det rent ut kjedelige. Og det er ikke nødvendigvis slik at kinoopplevelsen reddes av produksjonsdesign og stil: Det er et problem at man reflekterer mer over kompleksiteten i hovedpersonens dobbelt-mustasje enn … alt annet i filmen, egentlig.