Smart og vondt om samfunnets dom over ‘grenseløse‘ jenter

Irsk litteratur har de siste 20 årene vært preget av solide navn som John Banville, Colm Tóibin, Roddy Doyle, Sebastian Barry og Anne Enright. Men de siste årene har det skjedd et generasjonsskifte, ført an av stjerneskuddet Sally Rooney. Med henne og forfattere som Naoise Dolan og Megan Nolan har millenniumsgenerasjonen (som er født mellom 1981-1995) fått en generasjon forfattere som med ironi og tørrvittig humor skriver intellektuelle og såre bøker som tar unge menneskets vilkår i smarttelefonens tidsalder på kornet. De har truffet en nerve og skapt en lesebølge av de sjeldne hos unge voksne lesere.

Seksualitet

Det interessante er at denne generasjonen beskriver begjær og seksualitet i en brytningstid, i et land og en kultur, preget av sin konservative historie. Seksualiteten, som har påfallende stor plass i disse romanene, er ikke bare en ingrediens; men et utrykk, et språk, og til tider en form for økonomi og makt.

Det er påfallende, og antagelig ikke tilfeldig, at Irland som avskaffet en av Europas strengeste abortlover i 2018, har en generasjon unge kvinner som nå skriver særdeles åpent om kropp, begjær og seksualitet.

Rebelsk lillesøster

Megan Nolans roman Desperate gjerninger oppleves som en roman som er i nært slektskap med både Sally Rooneys megasuksess-romaner Samtale med venner (2017) Alle andre (2019) og Skjønne verden, hvor er du? (2021), som alle tar for seg unge intellektuelles kompliserte vennskap- og kjærlighetsrelasjoner. Og Naoise Dolans debutroman I godt selskap (2021) som med ironisk distanse dissekerer klasse, kolonialisme og kjærlighet i vår globaliserte tidsalder.

Men Desperate gjerninger, med sin røffe og såre stil, er helt klart den rebelske lillesøsteren til intellektuelle Rooneys og tørrvittige Dolan. For i Nolans univers er det å finne sin vei i livet nært knyttet til en destruktiv forståelse av egen kropp og seksualitet.

---

Roman

Megan Nolan

Desperate gjerninger

Oversatt av Heidi Sævareid

288 sider, Cappelen Damm 2022

---

Skarp

«Det fantes ingen religion i livet mitt etter den første barndommen, og i stedet hadde jeg dyrket en stor tro på kjærligheten».

Den navnløse fortelleren i Desperate gjerninger, som ser tilbake på en periode i livet sitt, tar i bruk en bekjennende stil som hun beholder gjennom hele romanen. Ved første øyekast oppleves den røffe og direkte stilen som en tenåring som er ute etter å provosere. Men ettersom en blir kjent med henne, trer det frem et ungt sårbart menneske som på en og samme tid både er reflektert, umoden, grenseløs, humoristisk og selvironisk.

I Nolans univers er det å finne sin vei i livet nært knyttet til en destruktiv forståelse av egen kropp og seksualitet.

—  Hilde Slåtto

Megan Nolans skarpe og såre stil gir språk til en ung kvinne som, akkurat som Rooneys og Dolans karakterer, synes det er vanskelig å se for seg fremtiden. Men for Nolans navnløse karakter, tenner retningsløsheten en gnist av destruktivitet som har ligget latent i henne helt fra hun var tenåring. Da hun treffer kunstkritikeren Ciaran får følelsene hennes et kjærkomment sted å feste seg. For henne blir forelskelse, sex og alkoholrus de tilstandene som gir rom for å glemme sitt eget bristende jeg.

Megan Nolans debutroman kunne bare vært en dramatisk beretning om et giftig og destruktivt forhold som holder på å ødelegge en ung jentes liv. Men Nolan gjør noen viktige grep, som løfter romanen. For når en kikker nærmere etter er dette en svært bevisst roman.

Grenseløst

Nolan gir stemme til en unge kvinne som forsøker å bruke sin egen grenseløshet til å skape en ramme rundt sitt liv. Desperate gjerninger er skarp i kanten og gjør vondt å lese. Ikke bare fordi det er smertefullt å lese om de destruktive repeterende mønstrene som hovedkarakteren navigerer seg etter. Likeså vondt er det å merke hvordan jeg innimellom ønsker at hun bare skal skjerpe seg og ikke skal sette seg i så farlige situasjoner.

«Desperate gjerninger» er skarp i kanten og gjør vondt å lese.

—  Hilde Slåtto

Nolan har skrevet en feministisk roman som på en svært smart måte viser hvordan vi fortsatt fordømmer enkelte unge kvinner og legger alt ansvaret på henne når hun utsettes for misbruk og overgrep. Å være del av en «grenseløs kultur» taler sjelden til disse kvinnenes fordel når skyld skal fordeles.

Megan Nolans debutroman er røff og upolert. På svært godt vis portretterer hun hvordan seksualitet, destruktivitet og makt kan filtres inn i hverandre. Det som står igjen etter endt lesning, er ikke hovedpersonens forhold til den dysfunksjonelle Ciaran, men forholdet hun har til sin egen kropp og samfunnets blikk på kvinnekroppen. «Jeg har hatt uønsket sex mange ganger i løpet av livet. Bare en gang protesterte jeg og ble overmannet.»