’Nye mytologier‘ inviterer til sanselig medvirkning

Palimpsest (gresk: «skrapt på nytt») – dette litt mystiske begrepet som skriftdyrkere omgir seg med – har blitt et kjennetegn for forfatteren Andreas Vermehren Holm, som også er forlegger og gjendikter fra flere språk. I Danmark har for eksempel forfatteren Klaus Høeck arbeidet med palimpsester, og kunsthistorien kjenner mange eksempler på fenomenet som stammer helt fra papyrusenes tid.

Nye mytologier består av ulike sjangre, hevder forlaget. Det kan være, men denne mangslungne og omfangsrike boken er først og fremst et langdikt, vil jeg hevde. Bokgjenstanden er så tykk og så tung at jeg bokstavelig talt måtte hyre en bokholder for å kunne lese, da lesestativet brøt sammen under vekten av all lærdommen. Her kommer de storsultne skriftelskernes coffeetable-book, 1818 gram.

Skravert mening

Palimpsestene i Vermehren Holms versjon er nyskapte, fargelagte og tolket, blant annet i Rorschach-lignende formasjoner der forfatteren skraverer ut enkelte ord og setninger, delvis stryker linje for linje eller hele siden. Enkelte steder skimtes også originaltekstene bak vannfargene. I forløpet av skravert mening fornyes språkbildenes mulige skjønnhet kontinuerlig. Stilnivåene er beslektet med buddhistiske tankespråk og det vi i Vesten kaller tankepoesi. Jeg leser et poetisk subjekt som bevitner sine lesninger gjennom estetiserte notater.

Stilnivåene er beslektet med buddhistiske tankespråk og det vi i Vesten kaller tankepoesi.

—  Freddy Fjellheim

Et slikt formspråk angår også den kristne mystikkens subjektive erfaringsspråk, som streifer den objektive sannheten om Gud, menneske og natur, men i et guddommelig mellom-rom. Det er der dualisme oppheves. Lyset skinner i mørket, bare vi lar sansene lære å «skrape» litt i overflaten, og selv bidrar med å gni oss i øynene, sånn at det indre øyet oppnår sitt sapfiske nattesyn, skimrende (Sapfo, fragmentenes lesbiske poet i ettertidens lesning).

[ Sapfo nyoversatt: Uunnværlig  ]

Hva poesi er

Jeg stiller meg noe tvilende til det fancy valget av tittel på utgivelsen, til tross for at det poengtert nok kan spille på Roland Barthes klassiker Mytologier. Et av Barthes konsepter var lysten ved teksten, og den litterære tekstens innforlivelse i andre tekster av alle slag, profane og sakrale, i alt fra reklame via bruksanvisninger og poesi. Vermehren Holms skrift korresponderer på overflaten med en slik lettvektig tekstforståelse, men går så ad fontes, som det het, til de klassiske kildene.

Årets gigabok (673 sider), en komposisjon av egne og andres tekster fra en rekke bøker, tidsskrifter og utstillinger, med fotografier av kunstverk, ruiner og personer. Tittelen viser uvilkårlig til denne egne tekstkroppen og blir dermed en tanke selvforherligende, i et poetisk arbeid som etter mitt skjønn oppfrisker samtidens forståelse av hva poesi kan være.

---

Poesi

Andreas Vermehren Holm

Nye mytologier

680 sider, H//O//F 2022

---

Et handlingsmiljø

Det er neppe noe kjent medium – herunder «sosiale» medier – der ikke disse forløpene av poetiske essays, tekstbrokker og paradoksal mening kunne vinne innpass. / Vermehren Holm er ikke sansespråkets poet, snarere et poetisk medium for tolkning av evolusjon og åndshistorie.

«Overalt påfaldende lakuner, forstyrrende gentagelser, massive selvmotsigelser. Det er en skabelsesberætning: / oprindelsen er uforseglet og åben».

I teksten som sitatet er hentet fra bekjenner skriften selv at det estetiske er en moralsk kategori. Verket danner i alle fall et handlingsmiljø, et begrep poeten Gunnar Berge har benyttet. En slik idé om et større virkefelt for poesien er ansporende fordi det vil vise noe Vermehren Holms litterære form er ganske alene om.

[ Debutant Ulla Svalheim: – Det er mange forestillinger om hva kristen tro er i dag ]

Tenkende hjerte

Når utvekslingen mellom fargeflater, bilder og tekster er så romlig i sin form, kan diktverket og kunstverket overføres til mange livsområder for sansning, oppfattelse og erkjennelse. Sakpoetens nye og gamle mytologier har et undringspotensiale som inneholder et ubegrenset antall undringer (for å tåle et tvilsomt flertall av substantivet). Poesien blir et medium for å se sannere enn til romanforfatternes «virkeligheten», nemlig et kosmos der sandkorn, hverdag og planetenes myriader viser seg å være poetisk i all sitt velde; ufattelige dybder, endeløs kjærlighet og et tenkende hjerte.

Hjertet er omgivelsens organ / kosmos i våre celler er velsignet med en overflod bare hjertet får ane / i den stillhet som kan vente (på) stillhetens velsignelse.

Sladd heretter ordet «virkelighet» i litteraturen; omgivelse er den sanne kategorien.

---

Palimpsest

• Fra gresk: «utskrapet igjen»
• Et manuskriptark, opprinnelig av pergament, hvor den opprinnelige teksten er slipt ned slik at det kan gjenbrukes.
• Brukes også som litteraturteoretisk begrep om et litterært verk som utgår fra eller aktualisere en eldre tekst. Eksempel: James Joyce Ulysses lener seg på Homers Odysseen.
• Kilde: Store norske leksikon

---

Omgivelsesmennesket

«Virkelighetsmennesket» har ennå ikke tatt inn over seg at fylde og tomhet, bevegelse og stillstand, motstand og medgang, støy og stillhet er del av samme kroppslige og kosmiske betingelser som har omslagets kraft og omvendelsens nåde iboende.

Konflikter og motsetninger kan forløses på et nytt nivå, forsoningen, om vi tar imot. Fordi vi mennesker er redde for å dø (og tape terreng), produserer vi falske motsetninger en masse og etablerer teknologiske grenser mot naturomgivelsene, som er oss selv.

Se om ikke Frans av Assisi er følgesvenn også i Andreas Vermehren Holms litterære landskaper.

—  Freddy Fjellheim

Av samme grunn er det et pinlig nederlag for den perfeksjonssøkende teknatur-kapitalismen at det stadig finnes medmennesker som sulter og lider, alene og utstøtte, midt iblant oss.

Er vi redde for stillheten fordi den er helhjertet? Klimaomveltninger, pandemi, miljøødeleggelser og personlige kriser - håpet er krisens bærekraft. Omgivelsesmennesket blir givende og handlingsorientert:

Se om ikke Frans av Assisi er følgesvenn også i Andreas Vermehren Holms litterære landskaper. Asketen og poeten, som lovpriste skaperverket for alle tider, blir innlemmet i et dikterspråk der enkelhet og ydmykhet bærer frem det åpne kunstverket.

Sanselig medvirkning

En bok som dette inviterer leseren til å bla og bevege seg friere i teksten, en sanselig medvirkning. Ordtrette vil kunne lære å lese poesi med Nye mytologier. Selv øynene våre kan med års trening øves opp til en hjertelig og kroppsnær lesning mange kjenner fra sine barneår, som opprinnelig ikke skiller mellom lesningen av medmennesker, miljøer og natur.

Denne poeten klarer å utmynte en barnlig famlende form, bygget ut med sitater, allusjoner og historisk kunnskap. Han reiser til Volterra og gir betagende beskrivelser av etruskernes moderkultus; i Egypt med en kort idéhistorisk reportasje fra biblioteket i Alexandria; fra Roma og en kjent kirke, et dikt der diktet selv avgir en ørliten åpenbarelse. Lyset fra Akropolis og ekkoet fra Delfi sildrer gjennom boksidenes tidsbrønn.

I likhet med den tyske poeten og essayisten Durs Grünbein står Vermehren Holm i levende rapport med våre kulturelle forutsetninger, bare at hos sistnevnte synes tiden å være sirkulær og organisk.

Palimpsestenes lånte ord og setningsbrokker er hentet fra tenkere og forfattere som Freud, Wittgenstein, Blake, Rilke, Fanon, Tarkovskij med flere. De litterære notatene kan for eksempel veksle med et brev til forfatterens mentor Jørn H. Sværen der hendelser og historiske linjer i egen barndom avdekkes.

For meg er det den allestedsnærværende poesiutvinningen som utgjør livslinjen i dette arbeidet, her med noen sider fra Shakespeares Hamlet som bearbeidet grunntekst i palimpsesten «Vognstyreren»:

«Angst var begyndelsen / Forvandling/ Veien uden øyne/ nævn os Eden/ - / Svar mig/ Hvor skal jeg hen?»

[ Cârstean og Farrokhzad anmeldt: Hvordan oversette forræderi? ]

Flere stilnivåer

«Husk at vi er fødte», står det på side 593 (ikke memento mori), og på etterfølgende side får leseren et skriftspor som sier «Vi er primitive/ derfor fyldes vi av kærlighed».

Det vrimler av slike velformulerte påminnelser. Mon det er påstanden som er primitiv? At menneskekroppen er bolig for både treenighet og tre nivåer av eksistensen er Skapelsens mesterverk og korresponderer kanskje med en klassisk litterær modell som ble kalt Vergils hjul, det vil si høystil, mellomstil, lavstil. I kroppstempelet er instinktene, hjertet og hjernen fra gammelt av sentre for innskytelser, følsomhet og tankeliv, vevet i hverandre med ulik frekvens eller energi

En bok som dette inviterer leseren til å bla og bevege seg friere i teksten, en sanselig medvirkning.

—  Freddy Fjellheim

Forfatteren kunne med fordel gi enda større rom for ulike tekstlige nivåer, for slik å innlemme hele mennesket. En mer radikal benyttelse av de ulike stilnivåene ville i alle fall tjene Andreas Vermehren Holms begavelse for paradokset, som er menneskets dør inn til universets skaper. Samtidig, katastrofevarslene er varsomme og unnselige, likevel tydelige.

[ «Innsiktsfullt om det spirituelle i en sekulær tid» ]

En meditativ bønn

Nåde og Kristi kjærlighet for mennesker som flykter og lider, i våre hjerters omgivelser, det er gråbrødrenes fargesyn. Kokett lefling med åndskreftene som stirrer innover i jorden og mot knoklene, fremfor innover i hjertene og til håpet, hørte hjemme i romantikkens epoke. Hos de tyske poetene og filosofene endte naturomgivelse som en blussende indre kategori, antent av ytre beruselse.

Nye mytologier innledes og avsluttes med en slags litterær buddhisme, samt den flertydige setningen «hvilken magt kan nu forhindre jordens fruktbarhet», men i sluttnoten går siste ord til Frans av Assisi og hans siste skrevne budskap, en velsignelse til Broder Leo, – kom hvis du vil samtale. Jeg oppdager at henvendelsens nivå i denne boka er en slags meditativ bønn, stillferdig og prøvende, og samtidig, en samtale. «Øve på at øve», leser jeg underveis, eller gjenklangen fra de jødiske ritualene Jesu ord inkorporerte.

Det er kjærlighetens lille evangelium for oss skrøpelige mennesker, som lettet løfter hender og armer mot det store Du.

Freddy Fjellheim er forfatter og litteraturkritiker i Vårt Land.