Elegant og energisk fra mesterlige Mats Ek

Mats Ek har alltid irritert seg over hvordan kvinner behandles i balletten. At de liksom hele tiden må holdes, løftes og tas vare på av mennene. Som om de var noe skjørt.

Når den sagnomsuste koreografen (fra Cullbergbaletten) inntar Operaen, lar han Nasjonalballetten røske opp i den klassiske ballettens stereotype kjønnsroller.

[ Han krever at populær ballett blir tatt av plakaten ]

Moderne og klassisk

Spesielt godt kommer det til uttrykk i ballettkveldens første koreografi, …og Brahms, der også mennene støttes eller løftes av de kvinnelige danserne. Scenen er naken og står med det i sterk kontrast til dansernes mange fargerike kostymer. Her danses det i alt fra glitrende gulldresser til sølv-strutteskjørt og flammende, røde kjoler.

Selv om Ek omfavner den moderne dansen, er den klassiske ballettens konservative kunstform synlig i koreografien hans. Men den strenge teknikken og de innterpede, klassiske trinnene har fått en real omdreining i den kreative kverna. Resultatet er en koreografi der eleganse og humor går hånd i hånd.

Effektfullt

Balletten som danses til Brahms Fiolinkonsert i D-dur, fremstår som en kroppslig tolkning av Brahms uttrykksfulle melodikk. Bevegelsesmønsteret følger hele tiden mesterkomponistens musikk – eller omvendt. Man kan også se det som at dansernes frenetiske bevegelser på scenen, får sin gjenklang i hissige toner fra orkestergraven.

Komponisten hadde en forkjærlighet for mørke farger, og det er også plass til de mer flytende og lyriske bevegelsene. På et tidspunkt lar Ek det store antallet dansere løpe i flokk over scenen og inn i ulike formasjoner. Det skaper en suggererende form for gruppedynamikk, der sterk kroppsbevissthet og lydhørhet overfor hverandre forhindrer sammenstøt til tross for høy fart og brå skift.

Et øyeblikk ser de nesten ut som en eneste stor, bølgende organisme. I et annet legger de seg tett i tett ned og ruller over gulvet i høyt tempo. Med tilsynelatende enkle ideer, oppnår Ek fascinerende stor effekt og overraskende scenebilder.

[ Anmeldelse: «Morsomt og nyansert om peniser og rasistisk vold» ]

---

Ballett

...og Brahms

• Koreografi: Mats Ek
• Musikk: Johannes Brahms
• Scenografi og kostymedesign: Mylla Ek
• Lysdesign: Erik Berglund

Hun var svart

• Koreografi: Mats Ek
• Musikk: Henryk Górecki
• Scenografi og kostymedesign: Peder Freiij
• Lysdesign: Erik Berglund

Medvirkende: Nasjonalballetten, Operaorkesteret, solist Guro Kleven Hagen.

Hovedscenen, Den Norske Opera & Ballett

29. januar–27. februar

---

Gudinne

I den todelte ballettkvelden følger en underlig klingende koreografi – Hun var svart. Tittelen er hentet fra replikkvekslingen i en svensk revy med Beppe Wolgers, som går slik: «Jag drömde om Gud i natt.» «Hur såg han ut?» «Hon var svart!».

Poenget med å rive Gud ned fra «pidestallen» og det idylliserte bildet som en stor, maskulin mann, får sitt gjensvar på scenen. Allerede i kulissene aner vi et virkelighetsbilde som er vridd på, der en skjev søyle, en halv trapp og et skakt bort utgjør de konkrete omgivelsene.

Med tilsynelatende enkle ideer, oppnår Ek fascinerende stor effekt og overraskende scenebilder

—  Kjersti Juul

Henryk Góreckis minimalistiske, mørke, men stadig skiftende musikk formidles følsomt av Operaorkesteret. Nasjonalballetten trakterer Eks kontrastfylte koreografi til tåspissene – fra det komiske, poetiske, det rå og energiske. En kravlende, mørk bylt kan skimtes i scenens bakgrunn, tidvis snubler danserne over den. Formløst, nærmest faretruende snor den seg gradvis inn som en stadig større del av koreografien.

Først mot slutten, i det teppet er i ferd med å gå ned kryper den ut av sin kokong og åpenbarer seg for publikum som en gylden, dansende gudinne.