Morsomt og nyansert om peniser og rasistisk vold

Mange har en tendens til å tenke at om noe er kompliserende, så blir ting gjort unødig vanskelig. På denne utstillingen ser vi at kompleksitet snarere er opphav til omsorg og nyansert grubling.

Bredden av fenomener som ydmykt vies oppmerksomhet her er også overraskende stor. Den strekker seg fra gjennomsnittlige penisstørrelser, via dekningen av korona i britiske aviser, til traumene i svartes historie.

[ Lisa Esohel Knudsen vil rasimedebatten til livs: – Det koster å være så personlig ]

Synliggjør volden

Frida Orupabo har lenge gjort seg bemerket – både nasjonalt og internasjonalt – med sine remikser av materiale fra arkiver og nettet.

Utgangspunktet er som regel den volden svarte kvinner har vært utsatt for gjennom historier, som kan være vanskelig å forestille seg for dem som ikke har vært gjennom noe lignende selv.

Orupabo fremkaller volden visuelt, på subtilt vis. Det er ingen billige tricks her. Hun klipper opp historiske fotografier av svarte kvinner og setter delene fra ulike bilder sammen igjen på et vis som gjør smerten og brutaliteten synlig i selve kombinasjoner av deler.

Glimt av håp

I verket Orupabo viser her har en svart kvinne fått sin kropp fullstendig deformert, samtidig som deler av den er dannet oppkledd i hansker og strømper.

Brytningen mellom en tekkelig overflate og de vridde kroppsdelene, viser den underliggende volden som blondekanter og silkestrømper vanligvis effektivt undertrykker. Ut fra hennes hodet springer imidlertid en bevinget liten skikkelse – med samme ansikt som damen – som et lite glimt av håp om at hun kan unnslippe lidelsen.

Orupabos eksponering av den underliggende volden viser en omsorg for individet, og det gjør også Bruno Zhu, om enn på et ganske annet vis. For med ham er det nemlig ikke enkeltmennesket som skal tas vare på og vises frem, men hverdagsgjenstander og organer.

[ – Fortellinga i samfunnet er at tro er sært og på vei ut ]

Gjennomsnittspenisens drakt

På veggen i galleriet henger noe som i utgangspunktet kan se ut som en tegning, men ved nærmere undersøkelse viser det seg å være en oppskrift på en liten drakt eller et hylster for en penis. Det er ikke hvilket som helst lem det er snakk om, heller, for kunstneren har konferert med forskning og regnet ut den eksakte størrelsen på gjennomsnittsstørrelsen på norske peniser.

Å skape klær til dette organet vil nok få en del til å knise – og dette er naturligvis ikke gjort uten humor – men samtidig er det noe som stikker dypere her. Ved å skape et beskyttende hylster for den gjennomsnittlige utgaven av det mannlige organ, viser han en omsorg for det ordinære.

Men han gjør også noe mer, for i et annet verk på utstillingen lager han nok et klesplagg til det mannlige lem, men denne gangen baserer han det også på en hverdagsgjenstands dimensjoner: en kost.

[ «Bergman Island» byr på strålende sommer-skildringer av kjærlighet og kreativitet ]

---

Utstilling

In No Order

Eloise Hawser, Frida Orupabo, Bruno Zhu

VI, VII, Oslo

28. januar-5. mars

---

Hybrid plagg

Å finne opp et klesplagg som kan ivareta og beskytte både penis og en kost på samme tid er, nok en gang, noe som er gjort med glimt i øyet, men denne fellesformen skaper også en nærhet mellom noe som vanligvis sjelden er i berøring med hverandre (selv om formen korresponderer): husarbeid og mannens reproduksjonsevne.

Plagget oppfinner dermed også en intimitet som setter tankene gang, for det heroiske i det mannlige lem transformeres her til å være en del av husholdningen i stedet: noe som inngår i det daglige liv i hjemmet, snarere enn som symbol og organ for erobringer og maskulin virilitet.

Zhu syr også klær til andre ting. På utstillingen i fjor på UKS (Unge Kunstneres Samfund) lagde han beskyttende drakter til masse gjenstander fra organisasjonens arkiver og her, på denne utstillingen, har han laget en liten kjole, formet som en blomst, rundt en enslig lyspære.

Bruken av klærnes grunnfunksjon – beskyttelse – som redskap for fremvisning og omsorg for alle mulige organer og hverdagsting er sjarmerende, morsom og tankevekkende.

[ Etter første spontanabort bestemte hun seg for å skrive dikt om det ]

Hinsides mediebildet

Utstillingens siste kunstner, graver seg også ned under tingenes overflate. Under pandemien ble britiske Eloise Hawser opptatt av de mange oppslagene i mediene om korona, men undret seg over hvor selve trykkplatene til avissidene disse nyhetene ble presentert gjennom ble av. Hun fant raskt ut at de, som hun fryktet, ble resirkulert og aldri så dagens lys.

I verkene på denne utstillingen har hun hentet frem et lite utvalg av disse platene, for å påminne oss om at den sensasjonshungrige medieoverflaten har et maskineri i ryggen som hverken blir lagt merke til eller tatt vare på. Også hos Hawser ser vi en oppmerksomhet for det oversette i dagens klikk-kåte og rastløse offentlighet.

Trykkplatene materialiserer slik en generell usynlighet i vår kapitalistiske verden. Steder, ting og mennesker som egentlig står for produksjonen av det vi alle begjærer og vil ha og se, forblir selv søppel og nobodys.

Til tross for det noe tørre inntrykket disse verkene umiddelbart kan gi, gir de derfor til kjenne en solidaritet med både fattige og usynliggjorte.