Anmeldelse: Imponerende variert fra utforskende Aurora

Den 25 år gamle artisten fra Os utenfor Bergen har helt fra sine tidligste artistdager fått stor internasjonal oppmerksomhet. Amerikanske Rolling Stone kåret henne allerede i 2016 til en av verdens ti mest spennende nykommere. Låtene hennes er strømmet 2,6 milliarder ganger. Pop-kometen Billie Eilish sier det var Aurora som fikk henne til å skrive sin egen musikk.

Det som skiller Aurora Aksnes fra de fleste andre unge stjerneskuddene på pop-himmelen, er hennes intense trang til å utforske ulike musikkuttrykk, og hvordan disse kan ramme inn hennes egen kunstneriske, åndelige og menneskelige identitet og nysgjerrighet.

Veien fra stillheten i skogen og fjellene som omga henne under oppveksten, til pop-bransjens ofte urbane og støyende tilværelse, har ødelagt unge talenter før henne. Hos Aurora slik hun presenterer seg på albumet The Gods We Can Touch, kan det virke som det stikk motsatte har skjedd.

[ Anmeldelse: D’Sound viser internasjonal klasse med jubileumsplata «25» ]

Spirituell dør

For en del år siden, i visse miljøer kanskje fremdeles, ville Auroras spirituelle tankegods, også med utgangspunkt i Bibelen, bli avfeid som new age av flere kristne: noe fremmed, nærmest fiendtlig i forhold til tradisjonell kristendom. Ikke sjelden ble en slik mistanke om å være ute i «feil ærend» styrket hvis artisten ikke tilhørte et bestemt kristent miljø, eller kunne varte opp med en personlig bekjennelse som kunne understreke troverdigheten i det som ble formidlet. Og ikke sjelden ble symbolbruk man ikke skjønte, tolket i aller verste mening.

Heldigvis har behovet for å granske artisters hjerter og nyrer, i stedet for å lytte til hva sangene deres faktisk handler om, avtatt og i stor grad forsvunnet. Uansett har faktisk Aurora forklart seg om den åndelige og religiøse tematikken på det nye albumet:

«Den spirituelle døren mellom mennesker og guder er en veldig komplisert greie. I de rette hender kan troen bli en fantastisk ting: Varm og ivaretakende. Og i feil hender kan den bli et fyrtårn for krig og død».

Aurora spør seg også om ikke denne guddommelige kraften kan finnes i oss selv? Hun er tiltrukket av oldtidens guder: «De er perfekte i sin ufeilbarlighet, nesten innenfor vår rekkevidde, som guder vi kan berøre.»

[ Olavsfest og Nidraos-kantorer i Aurora-splid: – Konflikt om hva ­kirken skal ­romme ]

Søken og undring

Nå er det lett å innvende at det jo nettopp er det Bibelens Gud gjør, ved å sende Jesus til jorden og bli menneske, som gjør at vi kan identifisere oss med, og bli direkte berørt av, Gud. Det hindrer ikke at folk som Aurora – som ser annerledes på livets store mysterium og lengselen etter en gud som gir mening i dette – kan utvide manges religiøse horisont.

Kanskje kan det hun på sin særegne måte formidler i ord og toner, også i indre og ytre bilder (det siste i forseggjort coverhefte-kunst og eksotisk sceneantrekk) være direkte oppbyggelig uansett hva slags teologi eller konfesjon man tilhører?

Det er bare å henge med og holde seg fast de 50 minuttene denne reisen varer. Det er den verdt

—  Olav Solvang

Dessuten er ikke dette albumet en entydig presentasjon av religiøs lære, men undring og forsøk på å finne knagger i vår egen virkelighet som vi kan henge dette ofte uforståelige på. Det åndelige, og den universelle kjærligheten, trekkes derfor også inn i Auroras egen personlige og høyst menneskelige sfære. Hva er vel vitsen med en kraft utenfor oss selv, hvis den ikke kan gjøre oss godt som enkeltindivider og likeverdige mennesker i det store fellesskapet?

Låttitler som «The Forbidden Fruits Of Eden», «Giving In To The Love», «Cure To Me», «You Keep Me Crawling» og «Blood In The Wine» gir et hint om artistens tankegods. I nest siste låt, «This Could Be A Dream», drømmer Aurora om en som kan ta henne hjem.

---

Album: Pop

The Gods We Can Touch

Aurora

Petroleum Records, 2022

---

[ Aurora: – Aldri drømt om å bli popstjerne ]

Mer direkte

Musikalsk fortsetter Aurora sin oppdagerferd i stemninger, klanger og utradisjonelle måter å presentere musikk på. At hun har hørt mye på Björk, er jeg ikke i tvil om. Det virker også som hun er påvirket av islendingens visuelle virkemidler.

På det nye albumet er hun likevel mer direkte musikalsk, mer melodiøs, til og med mer pop-kommersiell, enn tidligere. Jeg hører likhetstrekk med Tori Amos, Enya (hør bare på «A Little Piece Of The Moon»), men også avdøde Dolores O’ Riordan i The Cranberries. På «Cure For Me» får jeg assosiasjoner til Madonna på 1980-tallet. Spøker ikke David Bowie også i bakgrunnen?

«Giving In To The Love» er kraftfull poprock, med en tromme- og ekkomaskin som treffer meg midt i mellomgolvet. «Exists For Love» er derimot en vakker nærmest tåredryppende ballade med musikal-preg. Før temperaturen på neste låt, «Heathens», skrus til kokepunktet. Tempo- og stemning-skiftene kommer tett. Det er bare å henge med og holde seg fast de 50 minuttene denne reisen varer.

Det er den verdt.