Anmeldelse: Massive utblåsninger fra bandet som sprengte seg ut av kristenrock-rammene

Åpningslåten på bandets 11. album heter «Surviving The Game». Den handler om å stå opp mot ondskapen som omgir oss, ikke gi etter for den. Muligens er det også et hint om at de – som band – har fulgt sin egen oppskrift for å realisere visjonen om å formidle Guds ord gjennom den musikken de selv foretrekker, i stedet for å følge de kommersielle spillereglene – også som «kristent band».

For bandleder John Cooper har det aldri vært snakk om å bruke musikken som et «redskap» for Gud, men la det åndelige og forkynnende være en naturlig del av musikken og ham selv.

I starten av karrieren, siste halvdel av 1990-tallet, var de først inspirert av Nirvana og grunge, deretter av mer elektronisk og industriell musikk, før de dreide i retning av alternativ metall, post-grunge, hardrock og alternativ rock.

Da de ved årtusenskiftet for alvor var i ferd med å etablere seg utenfor det kristne markedet, overrasket de mange med å gi ut lovsang-albumet Ardent Worship: Skillet Live – riktignok uten å dempe det musikalske trøkket. Bortsett fra dette albumets direkte forkynnelse, har bandet hele veien satt det kristne budskapet i en menneskelig, sosial-etisk, innimellom også politisk, sammenheng.

På Dominion tar de dette et skritt videre.

Massive utblåsninger

I stedet for å konstatere «bibelske fakta», prøver de å sette i gang en refleksjon hos lytterne: Hvem er vi i den store sammenhengen, omgitt av alt som syndefallet førte med seg? Hva ønsker vi å bidra med? Hva tenker vi om døden, om et liv etter livet?

Dominion fortsetter i stor grad der de to foregående albumene, Unleashed (2016) og Victorious (2019), slapp. To album som har solgt i millioner. I 2020 hadde bandet en milliard strømminger.

Når de nå ikke lenger ønsker å fornye seg, men i stedet – i litt for stor grad, synes jeg – gjentar sine melodiøse og massive musikalske utblåsninger, kan det forståelig nok skyldes at de ønsker å befeste stillingen ved å gi fansen det de forventer.

Skillet anno 2022 byr altså ikke på noen overraskelser, bortsett fra å gi oss enda litt kraftigere lydbølger. De tar Phil Spectors «wall of sound»-filosofi så til de grader helt ut, og inn i sitt eget tidvis mørklagte, tidvis selvlysende, musikalske byggverk. Heftigere gitar-riff enn det Seth Morrison og Korey Cooper leverer på «Standing In The Storm», må det minst en Eddie Van Halen på høygir til for å matche.

[ Anmeldelse: Happiness Choir Project feier alle bange anelser til side ]

---

Rock/metall

Dominion

Skillet

Warner Music, 2022

---

Roper høyt

Tekstlig tar «Standing In The Storm» og flere andre låter opp hvordan vold, hat og urettferdighet mer enn på lenge får prege oss, men også får frem siste rest av motstandskraft – i hvert fall hos sangeren. Han er ikke redd for å dø, han er fryktløs som en løve, derfor vil han fortsette med å kaste «slinging shots at Goliath».

Det er ikke første gang John Cooper lar det politiske og åndelige engasjementet gå hånd i hånd. Nylig uttalte han til Billboard Magazine at «we’re in a spiritual battle every day». Slik Amerika, ja hele verden, er blitt en politisk og gudløs slagmark, med en pandemi på toppen av det hele, vil han i det minste gjøre det han kan for å bekjempe følgene: depresjon, angst og frykt.

Det skulle bli Skillet som mer enn noe annet band greide å viske ut det store skillet mellom kristen og verdslig rock, ved å ta sjumilssteget ut i den store rockeverden

På Dominion gir han klar beskjed om dette, uten å virke vulgær eller belærende, derimot ektefølt og oppriktig. Noen ganger roper han likevel så høyt, omgitt av så mange lydeffekter, at det i stedet for å bli en wake up-call, gjør at jeg ikke hører hva han sier.

«Valley of Death» og «Refuge» viser en roligere side ved bandet, som avslører også hvor god stemme John Cooper faktisk har, og – ikke minst – hvor godt han kommuniserer når han ikke vrenger stemmebåndene. Skillet kunne med fordel ha lagt inn et par rolige låter til, i det minste lagt inn noen flere rolige partier i kraftutblåsningene.

[ Utålmodige kulturhus ivrer for lettelser og koronapass ]

Sjumilssteg

At Skillet med sin kristne musikkbransje-bakgrunn, som lenge var en egen verden i den store musikk-verden, har kommet dit de er, uten skilting som indikerer at de er et «kristent band», er ikke så merkelig som man kanskje skulle tro. Tungrock- og metalldelen av amerikansk «contemporary christian music», var på 1980- og 90-tallet sannsynligvis den mest kreative, selvstendige og nyskapende delen av denne alternative musikkindustrien.

Ikke minst takket være fordomsfrie plateselskap som Tooth & Nail og Forefront. Skillet, som var på sistnevnte selskap, hadde selskap av andre dyktige band som Audio Adrenaline, Big Tent Rivavel og DeGarmo And Key. Samtidig fikk andre tungrockband med kristen profil, for eksempel Stryper og P.O.D., en viss «verdslig» suksess på ikke-kristne plateselskap.

Det skulle likevel bli Skillet som mer enn noe annet band greide å viske ut det store skillet mellom kristen og verdslig rock, ved å ta sjumilssteget ut i den store rockeverden. At Dominion i dag regnes som en tungrock-begivenhet langt utenfor den kristne «menigheten», vitner mest av alt om knallhard jobbing.