En kvinne oppsøker terapi for å få hjelp med sin hyperseksualitet. Natalia er en ung kvinne som jobber som grafisk designer i et PR-byrå. Hun har mange elskere, men knytter seg aldri emosjonelt til noen av dem. Hun tenker på sex hele tiden, i den grad at det forstyrrer hennes evne til å utføre arbeidet sitt. Men når hun opplever intimitet, er hun ikke egentlig til stede. For å sitere dikteren: «Nærast er du når du er borte, noko blir borte når du er nær».
Boken til Laura Lindstedt har et ambisiøst premiss: en utforsking av den kvinnelige seksualiteten og psykoterapiens muligheter og begrensninger, og kunsten som hjelp til å bli kvitt fastlåste traumer. Den ikke navngitte terapeuten, bokens forteller, må skjule sin begeistring i det første møtet med Natalia, som virker som en utmerket kandidat for det hen kaller avleiringsterapi. Terapeuten har selv sitt å stri med; doktorgradsavhandlingen i nevnte terapiform ga hen problemer med å bli godtatt av den finske psykoanalytiske foreningen.
---
Roman
Laura Lindstedt
Min venn Natalia
Oversatt av Tor Tveite
224 sider, Oktober 2022
---
Hemninger går tapt
Ettersom historien skrider fram, kan vi ane hvorfor. Under de førtifem minutter lange ukentlige seksjonene som følger, mister terapeuten tilsynelatende sine hemninger i hva hen tillater Natalia å gjøre. Leseren blir dratt gjennom Natalias erotiske fantasier, men også gjennom hennes hjemmelagde pornofilmer som hun insisterer på at terapeuten ser sammen med henne. Uten å røpe for mye om bokens handling, kan det også nevnes at Natalia masturberer seg til orgasme på divanen i terapeutens nærvær, hele tiden med denne avleiringsterapien som ramme.
Har Natalia egentlig et problem med sin seksualitet, og blir dette løst gjennom at terapeuten tillater at den slippes løs?
— Kristine Hovda
Det er ikke den eksplisitte seksualiteten i seg selv som driver boken framover, det er spørsmålet om hva Natalia egentlig vil, og hvem av de to, hun eller terapeuten, som egentlig har kontroll i terapirommet. Lar terapeuten det gå så langt fordi hen så inderlig ønsker seg anerkjennelse av det psykoanalytiske miljøet? Er målet egentlig å skrive en bok, slik Natalia etter hvert foreslår at hen kan gjøre med utgangspunkt i terapitimene? Har Natalia egentlig et problem med sin seksualitet, og blir dette løst gjennom at terapeuten tillater at denne seksualiteten slippes løs? Har terapeuten selv egentlig kontroll over sin egen seksualitet?
[ «Merethe Lindstrøms noveller inviterer til å se om igjen» ]
Ikke særlig oppklarende
Slik kunne man fortsette å spørre til man ble blå, for de 224 sidene gir ikke egentlig noe godt eller tilfredsstillende (pun intended) svar. Boken er full av referanser til kunst, litteratur og psykologi, uten at leseren opplever dette som særlig oppklarende, snarere virker det forstyrrende på bokens gåte. Velter Natalia og terapeuten seg i disse høyttravende samtalene nettopp for å skjule seksualitetens banalitet; at hele deres relasjon egentlig er en maktkamp? Makt, sex og penger er menneskets tre største fristelser, sies det, og også det siste tas opp i boken; terapi koster penger, og terapeuten gjør et poeng av å nettopp understreke dette i terapitimen overfor Natalia. Men prostitusjon koster også penger, spørsmålet er om Natalia har betalt terapeuten for å tilfredsstille sin egen seksuelle ekshibisjonisme, eller om hun egentlig fikk noe hjelp i det hele tatt.
Denne leser er ikke beroliget, og er usikker på om Min venn Natalia egentlig gjør noen en tjeneste ved å gå gjennom dette ganske stillestående hendelsesforløpet som de ti terapisesjonene er. Men bevares, les den gjerne. Bare ikke på bussen.
[ I Kristian Klausens siste roman befinner SS-offiseren Adolf Eichmann seg i Drammen ]