Ja, er det egentlig fint når Lise Davidsen synger Griegs romanser? Spør du meg, er svaret ja og nei. Det er mye fint på platen, mange fine øyeblikk, men også ting som ikke fungerer så godt, som virker malplassert i dette repertoaret.
Mest iøyenfallende er selvsagt den store vibratoen hennes. Den slår inn rutinemessig når hun synger fra middels sterkt og oppover, og på sitt mest uttalte svinger den over en ters, altså tre tonetrinn – det vanlige omfanget hos utrykningsbiler.
Du får høre selv, og si om du synes det er vakkert eller ikke. Men jeg minner om reglene: Hensikten i musikk er ikke å imponere, men å bevege.
[ – Den kristne boka har kommet i vanry ]
«En av en million»
For de som ikke har fått det med seg: Lise Davidsen er en norsk sopran som på relativt kort tid har fått et stort internasjonalt renomme. Dirigenter og musikkritikere over hele verden har utropt stemmen hennes til «en av en million», til vår tids Wagner-stemme, og sammenlignet henne med legender som Kirsten Flagstad. Stemmen har en unik kraft og klangfylde.
Folk som har hørt henne i levende live, bruker ord som jordskjelv. Dette er naturlig nok noe som må oppleves i virkeligheten, ikke på plate eller på TV. Men selv på plate hører man fylden. Stemmen er relativt mørk, virker veldig godt forankret i kroppen, og dette følger med også når hun går opp i høyden. Jeg vet ikke om uanstrengt er det rette ordet, for hun har en utpreget operastemme, med det litt maske-aktige preget som ofte hører med i dette faget.
Men syngemåten er veldig overbevisende, hun er absolutt over musikken. Du får absolutt følelsen av muskler, kondis og kontroll. Hun har suveren teknikk, ingen problemer i brå skift mellom registere og styrkegrader. Skal man dømme ut fra TV-opptredenene hennes, har hun også en fysisk tilstedeværelse på scenen som er formidabel.
På de første platene sine holdt hun seg til det store repertoaret, mye tysk opera og orkestersanger, det faget som må sies å være hennes hjemmebane. Nå dreier det seg om Griegs romanser, om musikk for små rom. Utfordringen her er de subtile nyansenes kunst, ikke minst levendegjøringen av teksten, altså egentlig bortebane for Davidsen. Det står respekt av valget.
---
Klassisk
Grieg
Lise Davidsen, sopran
Leif Ove Andsnes, piano
Decca 2022
---
Jeg minner om reglene: Hensikten i musikk er ikke å imponere, men å bevege.
— Tore Hegdahl
En læreres raseriutbrudd
Grieg var en stor komponist av romanser, det som på tysk kalles Lieder, sanger med klaverakkompagnement. I praksis er bare en håndfull blitt virkelig kjente, men kvaliteten på stykkene er kjempehøy, noe denne platen demonstrerer. Hovedverket her er syklusen Haugtussa, til Garborgs diktbok. Grieg har valgt ut åtte dikt og holdt seg til kjærlighetshistorien.
Vi får altså ikke høre noe om Veslemøys kamp med demonene og forvandlingen fra Veslemøy til Vismøy. Men de åtte sangene er suverent skrevet. Veldig melodiøse, fulle av uforutsigbar og uttrykksfull harmonikk. De virker så åpne og lite bombastiske. Hør på «Ved Gjætle-bekken», selve perlen, og du forstår hvorfor Debussy var en beundrer av Grieg.
Å høre Davidsen synge dette repertoaret er en blandet opplevelse. Hun har sterk evne til konsentrasjon, en flott fysikk i stemmen sin og et rikt utvalg av klangfarger når hun synger fra middels sterkt og nedover. Ja, stemmen er vakker når hun synger mykt, men den mister mye av varmen og uttrykksrikdommen hver gang hun tar i. Når hun kommer opp i styrke, har hun i bunn og grunn bare én klang, den vibratorike operasanger-stemmen som minner så mye om en lærer som er ved å få et raseriutbrudd. Det er hovedproblemet med stilen hennes i mine ører, uttrykksfattigdom i det sterke. Og det er mange sterke toner i Davidsens univers.
Talløse fine øyeblikk
Men det er mange svake toner på platen òg, ikke minst mange forskjellige svake toner, med forskjellige farger, og da er jeg med henne. Lyden hun lager på ordene «gid du alltid må gledes» i sangen «Til min dreng» er kanskje det vakreste øyeblikket på platen. Her er hun helt ute av sangerinneklangen og høres ut som et menneske. Hun er nær. Og hør de siste tonene av denne sangen. Vakkert.
Det er veldig fint når hun bruker talenær stemme, for eksempel i «Med en Vandlilje». Jeg kunne fortsatt å ramse opp, det er talløse eksempler på fine øyeblikk. Og «Ved Gjætle-bekken», selvsagt. Her er hun i det myke leiet nesten hele tiden, og gjør det ganske inderlig, selvom hun ikke er villig til å slippe masken helt. På klimakset mot slutten av tredje vers, kjennes det for meg som den sterke klangen hennes faktisk gir mening.
[ Lise Davidsen på vei mot wagnerske høyder ]
For det er jo ikke det at denne voldsomme og sinte klangen er meningsløs i enhver situasjon. Tvert imot, det er en god ting å ha i den musikalske verktøykassen, ikke minst på operascenen. Tenk på korsfest-ropene i Bachs pasjoner. Men det er kanskje ikke helt midt i blinken på for eksempel ordene «Å nei, slike fine bær»? Eller hva med «Jeg elsker deg»?
Spesielt vondt gjør det på setningen «i heite sæle søv ho i hans arm», der hvor Veslemøy har kysset kjæresten sin for første gang. Det står sikkert forte i notene, for alle sangere gjør et stort crescendo her, men klangen hennes sier at hun ikke har sett virkelig nøye på teksten. Hun prøver ikke å levendegjøre disse ordene, hun gir bare gass. Ordet autopilot står og lurer bak hjørnet. Det er talløse slike eksempler også på platen.
En smakssak
Hvis du vil høre hvordan det kan gjøres annerledes, kan du finne frem Solveig Kringlebottens tyve år gamle innspilling. Kringlebotten er en helt annen type sanger, mye lettere. Hun synger generelt svakere, noen steder veldig svakt, hun er mye nærere med stemmen sin, det er mer sårbart. Hva man synes er vakrest, er jo alltid en smakssak. Sikkert er det at Kringlebotten er tettere på teksten. Man hører lett hvilke ord hun synger, de forsvinner ikke i klang og vibrato. Og for eksempel i sangen «Veslemøy» får du et mye mer levende inntrykk av Garborgs unge heltinne. Som du husker er det jo «som det halvt um halvt låg ein svevn yver heile ho».
[ Krever at populær ballett blir tatt av plakaten ]
Mektig makker
Lise Davidsen har med seg Leif Ove Andsnes på piano. Hun kunne ikke fått en bedre makker. Han er en dedikert kammermusiker og en glimrende akkompagnatør som virkelig lytter. Spillet er ganske enkelt, og veldig tydelig. Den ofte skarpt krydrede harmonikken til Grieg blir ikke glattet over. Sjekk ut den dissonerende akkorden i innledningen til nettopp «Jeg elsker Dig».
Selvsagt har han også en utrolig fin pianoklang. Han klarer det som Davidsen ikke klarer, å lage uttrykksfull klang uansett styrkegrad. Jeg vet at det er vanskelig å synge sterkt og høyt uten å høres sint ut, å få med seg forskjellige typer følelser opp der - varme, lidenskap, sorg, ømhet. Men det går an å prøve.
Og mens jeg holder på: 28 Grieg-romanser etter hverandre er for mye. Jeg gjentar meg selv. Programmeringen er altfor ensidig, enda en gang. Hvor er produsentene? Det burde være lett å legge inn variasjon her. Bare noen pianostykker ville gjort stor forskjell. Ingen kokk i verden ville drømme om å komponere et måltid på denne måten.
Men lydkvaliteten på platen er veldig god!
