Anmeldelser

Forfriskende og uforutsigbar Chopin

Stephen Houghs uforutsigbare innspilling av Chopins Nocturner får det til å gå et lettelsens sukk gjennom musikken.

Små forskjeller, det er det det dreier seg om i den klassiske musikken. Alle spiller jo de samme stykkene, med ørsmå forskjeller i tempo og artikulasjon. Det er forbausende hvordan disse små nyansene farger musikken og gir den forskjellig atmosfære og ånd. Å spille på internasjonalt toppnivå er bare for noen få utvalgte. Likevel er det ikke til å komme fra at alminnelighetens ånd tross alt er den mest utbredte også der, og at det er sjelden å høre en tolkning som virkelig skiller seg ut.

Alle spiller jo de samme stykkene, med ørsmå forskjeller i tempo og artikulasjon

Et lykkelig unntak er den nye innspillingen av Chopins Nocturner med den engelske pianisten Stephen Hough. Her er musikken hørt med friske ører. Stephen Hough selv er en fascinerende kunstner. Bak det historielærer-aktige imaget skjuler det seg et multitalent av dimensjoner: Verdensberømt utøver på piano og samtidig en produktiv komponist, forfatter både av skjønnlitteratur og essays, prisvinnende lyriker og utstilt billedkunstner. Det er stort sett bare doktorgrad i fysikk som mangler, og kanskje svennebrev som konditor. Ikke alle innspillingene hans har denne utradisjonelle tilnærmingen, men denne har det.

---

Album: Klassisk

Chopin: Nocturnes

Stephen Hough, piano

Hyperion 2021

---

Behersket eleganse

I de 21 Nocturnene når Chopin på mange måter frem til essensen av sin styrke som komponist: En overflod av uttrykksfulle melodier, intenst romantiske og samtidig med en spesiell tilbakeholdthet. Det er disiplin i følelsene, som om det var en kavaleriløytnant som hadde skrevet musikken. Tross tittelen nattstykker er det svært konsise komposisjoner. Formen er som regel tredelt, med en melodisk åpning som gjentas på slutten, og en kontrast-del i midten, ofte dramatisk. Men det er mange unntak. Iøyenfallende når man hører alle, er rikdommen av ideer og hvor klart hvert stykke og hver idé er meislet ut.

Chopin

Et annet karakteristisk trekk er de mange utsmykningene av melodien, girlandere av toner som beveger seg fritt i forhold til akkompagnementet. I følge ryktet kunne Chopin få en kvinne til å gispe bare ved å spille litt på en des-dur-akkord. Men vi er ikke i Liszts univers her. Chopins komposisjoner er preget av behersket eleganse. Ingen andre steder kommer dette så vakkert til uttrykk som i Nocturnene.

Stephen Hough

Rett inn i tonen

Den vanlige måten å spille disse stykkene på, er jo å skape en slags nattlig stemning, naturlig nok. Men Stephen Hough nærmer seg dem med våkenhet. Han maler dem i klare farger. Og det er som om musikken trekker et lettelsens sukk. Først og fremst har han et improvisatorisk forhold til musikken. Du som kjenner stykkene fra før, vil høre at han legger til utsmykninger her og der, og ikke minst at han lar melodien være uavhengig av rytmen. Han gjør det ikke bare der hvor Chopin har skrevet inn slik flytende rytme, men også mange steder hvor det er en helt enkel, rett-frem melodi. Det kan gi seg helt fantastiske utslag, som i nocturne nr. 14 i fiss-moll, hvor høyre og venstre hånd lever i et utpreget særbo og tar seg store friheter på hver sin kant. Andre ganger holder venstre hånd stødig rytme mens høyre svever fritt.

Dernest vil du høre at tempoene jevnt over er friskere enn vanlig, noen ganger ganske mye. Det er som om han hele tiden vil høre melodien synge. Den må ha flukt over seg, og ikke bli holdt igjen av tunge betoninger. Svært karakteristisk er det at han styrer unna den tendensen som mange musikere har, nemlig til å bremse litt før siste tone i en frase, for å gi den vekt. Ofte er det slik subtil bremsing før nær sagt hver takt, selvsagt før hvert høydepunkt, hver dype basstone og så videre. Dette er så utbredt i romantisk musikk at man ikke legger merke til det før det plutselig ikke er der – som hos Hough. Han går rett inn i tonen.

KOMPONIST: Frédéric Chopin malt av Maria Wodzinska i 1836.

Danser i slow motion

Det har vært spekulert mye rundt de metronomtallene som 1800-talls-komponistene satte på stykkene sine. Spilte de virkelig så fort? Var det kanskje noe galt med Beethovens eller Chopins metronomer? For musikerne på 1900-tallet gjaldt det å gi den kanoniserte musikken den grandeur den fortjente. Den måtte få puste og klinge. De muskuløse, moderne flyglene dro også i samme retning. Mange minneverdige tolkninger ble skapt i denne ånden. Sjekk ut Ivan Moravecs første innspilling av Nocturnene fra 1966, for eksempel Nocturne nr. 8 i dess-dur. Utrolig. Som å se en danser i slow motion.

Hvis plateselskapet har en markedsavdeling i det hele tatt, så består den av folk som er genuint interessert i musikk

Men hør så Houghs versjon av det samme stykket. (På Hyperions nettside kan du høre det første minuttet av hvert spor) Hele stemningen er en annen. Det går fortere, han tar seg friheter både rytmisk og melodisk, alt virker friere. Du hører også hvor gjennomsiktig alt er, hvor lett han bruker pedalen.

Gerhardsen-generasjonen

Så det er en forfriskende og uforutsigbar versjon av Nocturnene dette. Det glatte og tunge preget som disse stykkene ofte har, er helt fraværende. Det gjør musikken talende i sjeldent høy grad. Melodiene strekker seg mot deg, vil ta i deg. Selvsagt spiller Hough også utrolig vakkert. Det er vidunderlig å bli tatt i av denne musikken.

Platen er altså gitt ut av selskapet Hyperion, et egensindige selskap som holder seg langt unna alt som har med sex appeal å gjøre, og som er midt i blinken for deg som tilhører Gerhardsen-generasjonen. Deres nøysomme presentasjon av musikerne og musikken er helt forbilledlig. Ingen opphausing, ingen glamour. Hvis de har en markedsavdeling i det hele tatt, så består den av folk som er genuint interessert i musikk. Samtidig har de altså musikere i stallen som går helt sine egne veier, som Stephen Hough. Og nevnte jeg Bach-hviskeren Pavel Kolesnikov? Til alt overmål holder de fortsatt stand overfor strømmetjenestene. Du må faktisk ta deg sammen og kjøpe platene. Man blir glad av å tenke på det.

Les mer om mer disse temaene:

Tore Hegdahl

Tore Hegdahl

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Anmeldelser