Gyldendals bokserie «Kanon: Antikkens litteratur på norsk» stevner frem. Serien er nå kommet opp i 18 bind – av 150 planlagte, skal vi tro forlagets hjemmeside. Ved siden av en komplett oversettelse av Sapfo er det i høst utkommet tre titler: Kyropedia: Den ideelle hersker av Xenofon, Argonautika av Apollonios Rhodios, og Romerske dikt ved «Sulpicia og hennes dikterkrets». Tidsmessig representerer de tre verkene henholdsvis klassisk gresk tid, hellenismen og den augusteiske tidsalder. Sjangermessig har vi å gjøre med et historisk-litterært herskerportrett, et kunstepos om en legendarisk heltereise, og en bukett kjærlighetsdikt fra et aristokratisk miljø ved inngangen til romersk keisertid.
Ikke alle verk fra antikken utøver den samme umiddelbare tiltrekningskraften. I en litterær kanon der de homeriske eposene er i sentrum, omkranset av greske lyrikere, dramatikere, historieskrivere og deres romerske imitatorer, hører de tre nevnte til i periferien. Men noe av attraksjonen til Gyldendals Kanon-serie ligger her: i innlemmingen av mer ukjente verk, slik at også lesere med et forhold til antikk litteratur blir presentert for nyheter og ikke bare for nyoversettelser av etablerte storheter.
En eksemplarisk monark
Kyropedia hører i dag til Xenofons mindre leste bøker. Mens flere av hans øvrige historiske og filosofiske skrifter foreligger på norsk fra før, har hans «Cyropædi» ikke vært med i beholdningen siden Jacob Rosted utga «Förste Bog» i 1833, «Christiania lærde Skole tilegnet». I Bente Lassens oversettelse er alle verkets åtte bøker med. Lassen er en garvet oversetter av klassisk litteratur; i Kanon-serien har hun tidligere bidratt med kjærlighetsromanen Kallirhoe og det voluminøse historieverket Romas vei til verdensherredømme av Polyb.
[ For første gang finnes Sapfo komplett på norsk ]
Xenofon tegner et fyldig portrett av Kyros den eldre, også kjent som Kyros den store (ca. 600–530 f. Kr), grunnleggeren av perserriket. På tre hundre sider skildres kongens liv fra barndom til alderdom og død, med hovedvekten på hans militære bragder og administrative dyktighet. Boken avsluttes med en beskrivelse av et Persia i forfall i århundret etter Kyros og spesielt i forfatterens samtid (Xenofon ble født i 430 f. Kr.).
Selv fremstår Kyros som eksemplarisk: Monarkiet er den beste styreformen såfremt kongen har de rette menneskelige egenskaper. Kyropedia: Den ideelle hersker gir et fascinerende innblikk i en Sparta-vennlig atheners politiske filosofi i en tid hvor det greske demokratiet var i dyp krise. Verket fengsler også ved sine beskrivelser av oppdragelse, jakt, krigføring og diplomati, og ikke minst ved de mange samtalene og replikkvekslingene som strøs ut med rund hånd boken igjennom. Som andre antikke historikere viker Xenofon ikke tilbake for å legge sine personer ordene i munnen. I Kyropedia skjer det i et omfang som trekker den historiske biografien i retning av en historisk roman. Forfatteren har ikke lagt bånd på seg og dikter fritt i forlengelse av ettertidens minner om hva den store Kyros gjorde og sa gjennom et begivenhetsrikt liv.
---
Herskerportrett
Xenofon
Kyropedia – Den ideelle hersker
Oversatt av Bente Lassen
328 sider, Gyldendal 2021
---
Et epos for lesere
Argonautika skildrer en skare hellenske helters krevende sjøreise til Kolkhis innerst i Svartehavet og hjem igjen. Målet med reisen er å hente det gylne skinn, en nesten uoverstigelig oppgave som helten Jason på helters vis har fått av en ondskapsfull konge. Skipet er Argo, mannskapet er argonautene, et sterkt lag av kraftkarer fra tiden før Homers sagnomsuste beretninger om heltene ved Troja.
Der de homeriske eposene bygger på en muntlig tradisjon, er Argonautikas muntlighet basert på en skriftlig tradisjon.
— Amund Børdahl
Argonautenes ekspedisjon var i sin tid like sagnomsust, men fortellingen fikk ikke en dikter av Homers format til å videreformidle den. Forfatteren Apollonios, som tross tilnavnet Rhodios var fra Alexandria, tilhørte et miljø av diktende bibliotekarer. I deres diktning var kunstferdighet og lærd dialog med tradisjonen vel så viktig som å slå gjennom overfor et lyttende publikum. Argonautika er et epos for lesere. Det betyr ikke at diktet ikke kan leses høyt, og høyst sannsynlig har det vært resitert; lesning var i antikken oftest høytlesning, for en stor eller liten forsamling. Men der de homeriske eposene bygger på en muntlig tradisjon, er Argonautikas muntlighet basert på en skriftlig tradisjon.
---
Helteepos
Apollonios Rhodios
Argonautika
Oversatt av Ulvhild Anastasia Namtvedt Fauskanger
272 sider, Gyldendal 2021
---
Fra barskt til inderlig
Oversetteren, Ulvhild Anastasia Namtvedt Fauskanger, har tidligere oversatt den arkaiske lyrikeren Alkaios og en komedie av Menander. Også i denne boken har hun gjort grundig arbeid. I innledningen er hun blant annet inne på at Argonautika representerer en «arkaisk sjanger med nytt fokus». Apollonios’ dikt er med nødvendighet influert av det homeriske eposet, men det har samtidig nye psykologiske og emosjonelle trekk; heltene er ikke så entydig heroiske som hos Homer, deres menneskelige svakheter trer (enda) tydeligere frem, og gudene holder seg mer i bakgrunnen.
Med Argonautika får vi en sjelden mulighet for å studere hvordan epossjangeren transformeres til et mer inderliggjort, patetisk uttrykk.
— Amund Børdahl
Et helt nytt innslag i epossjangeren er den utbroderte kjærlighetshistorien mellom Jason og den trollkyndige prinsessen Medeia. Den tragiske slutten, der Medeia dreper sine og Jasons barn, når vi ikke frem til, men den klinger med, særlig for lesere som er fortrolige med Evripides’ tragedie Medeia. Ytterligere en grunn til å interessere seg for Apollonios er den innflytelsen han har øvet på romeren Vergil da han komponerte sitt store statsepos Aeneiden. Med Apollonius Rhodios’ hellenistiske Argonautika får vi en sjelden mulighet for å studere hvordan epossjangeren transformeres fra den barske og håndfaste likefremheten hos Homer til et mer inderliggjort, patetisk uttrykk, vel å merke med all den ytre dramatikk som også hører sjangeren til.
[ Keiser Augustus på norsk: «Det er ikke akkurat noen ydmyk rosablogger vi har med å gjøre» ]
Kjærlighetspotpurri
Sulpicia og hennes dikterkrets: Romerske dikt er utvilsomt det av de tre verkene som er minst kjent. Oversetteren er Iris Aasen Brecke, som tidligere har bidratt til Kanon-serien med to komedier av Terents. Det dreier seg om en potpurri av kjærlighetsdikt eller «kjærlighetselegier», som i håndskrifter er overlevert som et appendiks til elegikeren Tibulls bøker. Det er gjennomgående uklart hvem forfatterne er. Med i samlingen er også et panegyrisk dikt til stormannen Messalla, og man har gjettet på at alle diktene utgår fra et miljø der han var mesen, slik hans samtidige Maecenas var det i et tilsvarende miljø. Messalla og hans dikterkrets kunne vært en alternativ tittel.
Når Sulpicias navn figurerer i tittelen på boken, er det likevel veloverveid. Hun er en forholdsvis sikker forfatterkandidat til en god håndfull dikt og blir dermed den kvinnelige poeten fra romersk tid som det er bevart mest av; ellers er det bare fragmenter igjen av det såkalt annet kjønn i romersk litteratur.
---
Kjærlighetsdikt
Sulpicia og hennes dikterkrets
Romerske dikt
Oversatt av Iris Aasen Brecke
80 sider, Gyldendal 2021
---
Marginaliserte diktere
Noen Sapfo er Sulpicia definitivt ikke. Men diktene hennes gjør krav på interesse alene av den grunn at de er unike. Jeg-du-forholdet mellom dikteren og den elskede er her kjønnsmessig reversert, på lignende vis som i diktene til kvinnelige poeter i den middelalderske trubadurlyrikken. En poet som Sulpicia er både samfunnsmessig høyt på strå og representant for det oversetteren omtaler som «marginaliserte stemmer».
Noen Sapfo er Sulpicia definitivt ikke. Men diktene hennes gjør krav på interesse alene av den grunn at de er unike.
— Amund Børdahl
Marginaliserte er også de anonyme dikterne, ikke minst i moderne forskning helt frem til den aller seneste tid; filologene har tradisjonelt sagt seg tilfreds med å kolportere og kommentere mer navnkundige poeter i kjærlighetssjangeren som Catull og Ovid, Properts og den nevnte Tibull. En særskilt interesse knytter seg til sjangeren kjærlighetselegi fordi den står i et merkbart spenningsforhold til den strenge seksualmoralen som ble offisiell politikk under Augustus’ regime. Dette og mer til gjør oversetteren grundig rede for i sin innledning.
[ «Et stykke antikk selvhjelpslitteratur med vedvarende appell» ]
Godt formidlet
Det må i det hele tatt fremheves som et felles trekk ved utgivelsene i Kanon-serien at de inneholder klare og informative innledninger. Om de oversatte tekstene undertiden kan virke litt overveldende å skulle ta seg gjennom fra perm til perm, blir leseren godt opplyst fra starten av – i verket som følger, og i den historiske og litterære konteksten. Det er kort sagt mye lærdom å hente i Gyldendals bokserie, og stort sett ikke av den altfor tyngende sorten. Det er kan hende et sjangerbrudd i en bokanmeldelse, men jeg vil slutte med å ønske forlaget og dets flittige bidragsytere en god jul og ikke minst mange og gode nye år!