Anmeldelser

«Orfeus i underverdenen ender opp med selv å være det den kritiserer»

«Orfeus i underverdenen» er til tider herlig absurd, men kunne tjene på en strammere regi og gjendiktning.

Få nyhetsbrev fra Vårt Land. Meld deg på her!

Myten om Orfeus er et velkjent utgangspunkt for flere tragiske operaer: Orfeus synger så vakkert at han får tillatelse til å hente opp sin elskede Evrydike fra dødsriket på en betingelse: han må love å ikke snu seg mot henne før de er tilbake på jorden. Orfeus greier naturligvis ikke å holde løftet og Evrydike forsvinner for ham for evig.

Claudio Monteverdi (1607) og Christoph W. Gluck (1762) har begge satt musikk til myten om Orfeus, men det finnes også humoristiske bearbeidelser av samme myte. I Jacques Offenbachs parodiske lette opera (eller operette) fra 1858 er ikke de unge elskende lenger så lykkelige – tvert imot er de ganske glade for å bli kvitt hverandre, men må gjøre gode miner til slett spill ettersom offentligheten generelt synes det er så sympatisk å holde sammen i monogame par. Sleng på litt satire over operasjangeren, sutrete og frivole guder, en ubestemmelig men bastant folkeopinion og 52 frittgående sauer – voilà, du har en operamusikalsk revy på Den Norske Opera & Ballett, nemlig Orfeus i Underverdenen anno 2021.

---

Opera

Orfeus i underverdenen

Den Norske Opera og Ballett, 08.12.2021

Musikk: Jacques Offenbach

Libretto: Hector Crémieux, Ludovic Halévy)

Norsk gjendiktning: Matilde Holdhus

Musikalisk ledelse: Tobias Ringborg / Daniel Reith

Regi: Vidar Magnussen

Svenografi: Gjermund Andresen, kostymer: Ingrid Nylander, lysdesign: Torkel Skjærven, koreografi: Stian Danielsen

Medvirkende: Kristoffer Olsen, Lina Johnson, Magnus Staveland, Bernt Ola Volungholen, Eirik Grøtvedt, Frøy Hovland Holtbakk, m.fl.

Operakoret, Operaorkestret, Dansere

Spilles 8. desember til 15. januar

---

Innrømmelse

Allerede nå er det nok nødvendig å komme med en innrømmelse. Som Odd Børretzen klargjør sitt forhold til måker, blir jeg nødt til å si noe om mitt forhold til revy: Jeg er ikke så sikker på at jeg liker revy. Kanskje jeg til og med misliker det. Ikke hele tiden, naturligvis. Når skjeletter danser can-can med store skjørt og nakne løspupper med røde dusker, eller når joniske søyler danser disco rundt Marvel-inspirerte guder med lange peniser og lav selvtillit, og det hele avsluttes av et malplassert «bæ» fra en sau – da er operarevyen Orfeus en absurd og artig fest. Men når gudene på Olympen er fjortiser hjemme alene, når kjønnsorganer i fri flyt blir et humoristisk hovedpoeng, og når sangerne skal spy i en bøtte fordi Orfeus er så selvgod – da tenker jeg at forestillingen i beste fall er helt ålreit.

Orfeus i underverdenen

Vellykket absurd

Likevel: Det er noe vellykket lekent i de sprø innfallene til regissør Vidar Magnussen over Offenbachs originale operette. Et eksempel er hvordan han lar brekende sauer (Operakoret) komme inn i alle mulige scener uten at noen, heller ikke regissøren eller sauene selv, ser ut til å ha noen anelser om hvorfor de er der.

Jeg blir nødt til å si noe om mitt forhold til revy: Jeg er ikke så sikker på at jeg liker det

Et annet eksempel er den fantastiske representasjonen av «Folk» (Den Offentlige Mening i Offenbachs operette), godt båret av skuespiller Kristoffer Olsen. I Magnussens operetteversjon kommer Folk til uttrykk som et rablende galt kommentarfelt på ustadige veier, som leder oss gjennom forestillingens historie og regivalg i samtale med både publikum og karakterene på scenen. I styggvakre kostymer som lett korpulente klassiske statuer, med tynne armer og oppblåste mager, danser og gestikulerer mindre kommentatorer de stadig skiftende meningene som Folk har om alt fra handlingstempo til manustekst. Særlig fantasifulle kostymer (Ingrid Nylander) og god koreografi (Stian Danielsen) bidrar til at de små figurene er delvis morsomme og samtidig litt groteske.

Orfeus i underverdenen

Sex og fyllesyke

Vidar Magnussens vinkling på Orfeus i underverdenen støttes godt av gjendiktningen på norsk ved Matilde Holdhus. Tekstsetting passer tidvis godt til de musikalske stilreferansene som allerede ligger i verket, som for eksempel den elegante taktbetoningen i menuetten i siste akt. Andre ganger er tydelig poenget å bryte helt med det tradisjonelle, mot en lettere men likevel godt utformet tekst til det musikalske materialet.

Gudene «sexer», de synger om klåing og uvant frivillig sex og hvor fyllesyke de er

Innholdet oppleves til tider som en overdreven modernisering: Gudene «sexer», de synger om klåing og uvant frivillig sex og hvor fyllesyke de er. Dette fungerer i varierende grad, og når det faktisk er vellykket skyldes det helt klart den imponerende innsatsen utøverne gjør med et materiale som ikke alltid faller helt på plass. Operakoret og solister går overbevisende og modig helt inn i alle roller, med humor og antagelig rom for noe improvisasjon.

Frøy Hovland Holtbakk (Cupido) utmerker seg spesielt musikalsk og scenisk, med en brilliant stemme som også går mer mot en vokalstil nærmere musikalen når det passer bedre. Også tittelrollene sunget av Magnus Staveland (Orfeus) og Line Johnson (Evrydike) må løftes frem spesielt, men det er mange som burde bli nevnt. Musikalsk sett kommer kor og orkester naturlig nok ikke helt til sin rett denne gangen, med unntak av den vakre ouverturen og noen få korpartier.

Orfeus i underverdenen

Mangel på normalitet

Alt oppriktig skryt til tross, så må jeg nok innrømme det: operarevyen treffer meg ikke helt. Det skyldes kanskje at jeg ikke er så vant til – eller glad i – revysjangeren, men jeg opplever oftest humoren som litt for platt og at galskapen aldri heller går helt til toppen. I NRK-serier har jeg opplevd Magnussens humor som strålende tafatt og energisk og absurd, med en nydelig timing i samspill med andre. Orfeus går tydelig lengre og lengre inn i Magnussens absurde univers utover aktene, og jeg mistenker at mangelen på normalitet svekker humoren ved det uventede når det absurde mister sin kontrast.

Et mer generelt problem er at harselasen over operasjangeren blir et litt tynt poeng å smøre utover en hel forestilling, særlig når det tidvis også er sjablongpreget. Karakteren Folk prøver utrettelig å forbedre operetten ved å adressere dens svakheter: gjentagelser med lite tekstlig innhold, for lavt dramaturgisk tempo, og en ulogisk og uforståelig handling. Problemet blir imidlertid at svakhetene illustreres ved å forstørre og kommentere dem, og som forestilling ender Orfeus i underverdenen derfor opp med selv å være det den kritiserer: Tempo stagnerer i diskusjoner om regi, tekstene er minst like innholdsløse som i operettene, og handlingen har sjelden noen klar retning.

Ifølge Magnussen skal riktignok forestillingen ikke lykkes som et enhetlig prosjekt, for å speile kommentarfeltets mange stemmer og den umulige oppgaven det er å regissere opera. Han har sånn sett lykkes – men forestillingen risikerer dermed å bli minst like flåsete og retningsløs som sjangeren den karikerer, bare med andre tradisjonsfortegn. En noe strammere regi og gjendiktning ville løfte den absurde humoren tydeligere frem, skape en mer sammenhengende forestilling og samtidig unnslippe operettens svakere sider.

Sunniva Thomassen

Sunniva Thomassen

Utdannet fiolinist og stipendiat ved Norges musikkhøgskole (f. 1982). Anmelder klassisk musikk for Vårt Land.

Annonse
Annonse

Mer fra: Anmeldelser