Anmeldelser

Anmeldelse: «Jeg vil også ha en slik minnemusikk når jeg dør»

Vidunderlig uærgjerrig spill fra Håvard Gimse og Trondheimsolistene på ny Mozart-plate. Den er hverdagslig – i ordets beste betydning.

Som erfaren leser av anmeldelser vet du at den samme musikken kan høres helt forskjellig ut for forskjellige personer. Ja, til og med for samme person i forskjellige situasjoner. Selv kjenner jeg meg ofte igjen når jeg leser anmeldelser av ting jeg har hørt, men det skjer også at jeg tenker «Hva? Har vi hørt samme plate?»

---

Klassisk: Album

Mozart

Pianokonserter nr. 11, 12, 13

Håvard Gimse, piano

Trondheimsolistene

Geir Inge Lotsberg, leder

Fabra 2021

---

Mozart

Nå har det kommet en ny, kjempefin plate hvor Håvard Gimse og Trondheimsolistene spiller tre av Mozarts pianokonserter. I en norsk avis blir platen rost for dramatisk og tidvis abrupt spill. Hvordan er det mulig? Tvilen på egne åndsevner sniker seg inn hos meg. Det jeg hører, er nemlig den mykeste og mest tilforlatelige musisering det går an å tenke seg. Du får kjøpe platen og høre selv. Og jeg råder deg til å gjøre det. Den er fin å ha i huset når livet butter imot.

Det minner litt om vitsetegningen av hallo-mannen i fjernsynet som sier «Nå følger ikke noe program, bare mer TV»

Mozart i tyveårene

Platen inneholder konsertene nummer 11, 12 og 13 fra årene 1782-83. Mozart var da midt i tyveårene, og hadde nettopp etablert seg i Wien. De tre konsertene er skrevet for piano (eller cembalo) og «fullt» orkester, det vil si strykere, noen få blåseinstrumenter og pauker. Men de er lagt opp sånn at man kan spille dem uten blåserne og trommene. Til husbruk kan de fremføres bare med en strykekvartett, eller som her, med strykeorkester. Praktisk.

Det er noe med de tidlige og halvtidlige Mozart-konsertene som gjør at de har vanskelig for å feste seg i hukommelsen. Helt annerledes med de sene, fra nummer 20 og utover, med sine uforglemmelige motiver. Alt er jo så komprimert i Mozarts liv. De modne konsertene ligger bare to-tre år frem i tid. Men disse her – la oss være ærlige, vi snakker jo mellom venner nå – er litt vanskelige å skille fra hverandre. Det minner litt om vitsetegningen av hallo-mannen i fjernsynet som sier «Nå følger ikke noe program, bare mer TV». I seg selv er stykkene kjempefine, fulle av hjertelighet og overskudd. Men du får ikke noe gratis i form av ikoniske temaer og lignende. De rusler avgårde. De krever at musikerne skaper et rom rundt musikken hvor det er godt å være til, og det gjør de på den platen her.

Leken og avslappet

Det er fristende å sammenligne Håvard Gimses Mozart med den til Leif Ove Andsnes, som jo også har gitt ut en plate med Mozart-konserter i høst. De to tilhører samme generasjon av norske pianister, og de har noe felles ved at begge virker veldig jordnære. Det er ikke mye primadonnanykker å høre i spillet deres. Men de er svært forskjellige når det kommer til Mozart. Hos Andsnes er alt betydningsfullt. Det er hans styrke og svakhet. Han har en formidabel pianoteknikk hvor alle tonene er like, som perlene i et perlekjede. Man hører et ønske om perfeksjon hos ham som man ikke hører hos Gimse. Gimses stil er lett, teknikken mer tilfeldig. Også det kan være både en styrke og en svakhet, og i dette tilfellet viser det seg som en styrke. Spillet hans er avslappet, poetisk og lekent. Det suger ikke til seg oppmerksomhet. Det er som om han ikke spiller for å vinne, som om han har lest seg opp på gammel japansk bueskytter-filosofi: Den som skyter for en medalje, tenker mer på å vinne enn på å skyte, hans sinn vandrer, han er blind.

Kombinasjonen av de litt anonyme konsertene og det uærgjerrige spillet til Gimse, gjør at platen har noe visst hverdagslig over seg – i ordets beste betydning. Det er ikke tran-hverdagen du hører her, men den glade hverdagen hvor du utfolder deg og glemmer at du er til. Det brummes fra hobbyrommet, det nynnes fra badet, det mm’es over sausekjelen. Hvis du synes dette høres traust ut, finn frem det lange solopartiet mot slutten av andre sats i konsert nummer 13, hør hvor fantasifullt og levende det er spilt, og hvor lite kalkulert det virker.

Håvard Gimse

Du kan ikke få alt

Av de tre konsertene er det denne trettende konserten i C-dur som har sterkest karakter i mine ører, selv om den tolvte i A-dur er den mest kjente. Nr. 13 er full av overraskelser, særlig sistesatsen. Her spiller de også mer energisk og går et skritt utenfor den blidspente spillemåten som preger platen som helhet – og som altså er veldig fin, det er ikke det. Det er litt mer å gjøre i denne konserten, og det smitter over på spillet. Hør for eksempel åpningen av tredje sats: Lystig som bare det, og så plutselig: Stopp! og rett over i den sørgeligste musikk du kan tenke deg. Et magisk sted, og nydelig utført.

Det er selvsagt mange ting du ikke får her. Du kan ikke få alt. Hvor mange ganger må jeg si det? Du kan ikke få både blidhet og fingerspiss-intensitet, ikke både perfeksjon og ømhet. Det du får her, er musisering med en åpen hånd. Hele ensemblet høres ut som de har det bra. Et slikt spill er faktisk sjeldent. Underveis får du mange fine øyeblikk. Rørende er for eksempel den langsomme satsen i A-dur-konserten som skal være skrevet med Johann Christian Bachs nylige død i tankene og inneholde et melodi-sitat fra ham. Jeg vil også ha en slik minnemusikk når jeg dør, så full av glad ømhet og kjærlighet til livet.

Les mer om mer disse temaene:

Tore Hegdahl

Tore Hegdahl

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Anmeldelser