Gucci er synonymt med makt, rikdom og stil – noe uoppnåelig for vanlige folk, sier den innledende fortellerstemmen og legger dermed lista høyt for de neste nesten tre timene. Er House of Gucci en øyeåpnende refleksjon over higet etter luksus og beundringen av de superrike?
Eller kanskje «bare» et episk familiedrama med maktkamp, feider, kjærlighet, suksess og drap?
---
Krimdrama
House of Gucci
Regi: Ridley Scott
Med: Lady Gaga, Adam Driver, Jared Leto, Salma Hayek, Al Pacino
Premiere fredag 26. november
---
Banebrytende undring
Den 83-årige engelskmannen Ridley Scott – kjent for sterke kvinneskikkelser og banebrytende, undrende science fiction – har hatt en produktiv start på dette tiåret. For et snaut år siden seriedebuterte han med det religions-spekulerende romeventyret Raised by Wolves, og tidligere i høst serverte han storslått rettsdrama i The Last Duel, om den siste kongelige sanksjonerte duellen i Frankrike.
Der var premisset sannhet og rettskaffenhet. Hva var egentlig omstendighetene rundt et påstått overgrep? Hvordan arter den senmiddelalderske troen på at en kvinne er en manns eiendom i seg i praksis? Og hva er mest verdifullt: Sjarm og belevenhet, eller innbitt rettferdighetssans?
House of Gucci følger – temmelig rettvinklet og uten krumspring – Patrizia Reggianis innstendige klassereise fra transportsekretær til inngiftet Gucci-frue. Hun insisterer seg inn i hjertet på motehus-arvingen Maurizio, og gjør alt hun kan for å sikre ham – og dermed seg selv – en mektig posisjon i familieselskapet. Men kan en oppkomling som ikke kan uttale franske adresser finne en plass i dette nedarvede snobberiet?
Klovneaktig aksent
I The Last Duel, som foregikk i Frankrike sent på 1300-tallet, snakket skuespillerne et slags generalisert amerikansk-engelsk i sin gestaltning av adelen. I House of Gucci har åpenbart Scott oppfordret ensemblet til å snakke engelsk med italiensk aksent. Lady Gaga levde seg så inn i hovedrollen som Patrizia Reggiani at hun pratet med denne aksenten – på i og utenfor settet – i to år. Det er mer sørgelig enn komisk å konstatere at brytningen lyder mer russisk enn italiensk. De øvrige skuespillerne treffer bedre, men aksentene forblir et forstyrrende, klovneaktig element gjennom hele filmen – selv om Jared Leto og Al Pacino er severdige i sitt glade overspill.
Utstrakt bruk av operamusikk skal liksom understreke den milanesiske dramatikken, men den komiske effekten av den uteblir, og fungerer mer som lettvint staffasje. Det samme gjelder det øvrige soundtracket – en forutsigbar miks av kald 1970-tallsdisco og 1980-tallets elektroniske ny-veiv. Replikkene er flate, totalt uten undertekst og tvetydighet. «Du nekter å ta firmaet inn i det neste århundret», sier en sønn til en far, uten synlig ironi fra filmskaperens side.
Utstrakt bruk av operamusikk skal liksom understreke den milanesiske dramatikken, men den komiske effekten av den uteblir, og fungerer mer som lettvint staffasje
— Einar Aarvig
[ Nyinnspillingen av «Tre nøtter til Askepott» imponerer stort ]
Manglende nysgjerrighet
På sitt verste føles House of Gucci som en mislykket og kjedelig transportetappe fra 1978 til 1995, heldigvis reddes den delvis av storslåtte tablåer og en filmatisk fascinasjon for luksusdetaljer. Men den mangler nysgjerrighet på fenomenet den skildrer. «Gucci skal være som Vatikanet.», heter det seg i et markedsføringsmøte. Vi blir fortalt det, men opplever det ikke.
Den største innvendingen er imidlertid den fraværende viljen til å forstå denne verdenen slik Lady Gagas rollefigur ser den. Patrizias prosess mot å bli drapskvinne skildres utelukkende fra utsiden, manuset eller regien gir oss lite innsikt i hva som foregår inne i henne. Det hjelper lite hva Gaga har ofret for rollen, når det etterlatte inntrykket av den inngiftede oppkomlingen nesten er utelukkende negativt.