Pikettys løsninger favner ikke hele mennesket

Jeg satt der, med stjerner i øynene, sammen med andre økonomer og politiske nerder, en høstdag i 2014. Vi var i Universitetets aula i Oslo og inn kom en av verdens mest debatterte økonomer. Thomas Piketty fenget som vanlig tilhørerne, men skapte også stor debatt i norsk presse. Han har definitivt satt i gang en vesentlig diskusjon om en av vår tids kjerneutfordringer.

Nå er Pikettys «En kort historie om likhet» (2021) ute i norsk oversettelse. Her blir hans arbeid og innsikter gjennom tre tykke verk de siste ti årene oppsummert, og dermed også tilgjengelig for de fleste av oss.

---

Sakprosa

Thomas Piketty

En kort historie om likhet

Oversatt av Eve-Marie Lund

320 sider, Cappelen Damm 2021

---

Et kampskrift

«Menneskeheten går fremover», slår Piketty raskt fast i starten av boken. Sakprosa-sjangeren og det faktum at boken er fullspekket med statistikk, gir ikke de største mulighetene til å bli godt kjent med forfatteren selv. Likefullt syder boken av hans glødende iver for å motvirke den igjen økende økonomiske ulikheten i verden, og kan i så måte sees som et kampskrift. Det skinner også fort igjennom at franskmannen så avgjort hører til på venstresiden av det politiske landskapet.

Boken syder av hans glødende iver for å motvirke den igjen økende økonomiske ulikheten i verden.

—  Hermund A. Haaland

Problembeskrivelsen til tross; den franske økonomen skildrer en festreise gjennom det 20. århundret som i det store og hele forklarer hvorfor vi her til lands ikke lenger er undertrykte, fattige bønder, men med stor sannsynlighet tilhører en bred, velstående middelklasse. Men denne festreisen, sier Piketty, sluttet ganske brått med Thatcher og Reagan på 80-tallet. Nå er det igjen storkapitalen (spesielt i USA men også i Europa) som stikker av med mesteparten.

[ «Korona avslører politikkens råskap» ]

Armert med tung og tydelig statistikk om både historiske koloniøkonomier (grunnlaget for den enorme ulikheten som vokste frem i det 18. og 19. århundre), CO2-utslipp, inntekt og eiendomsbesittelse, tegner Piketty et tydelig bilde av hvordan verden går fra enorm ulikhet med en svært liten og styrtrik elite i toppen av hierarkiet i begynnelsen av 1900-tallet, til en mye mer fordelt rikdom 80 år senere.

Middelklassens vekst

Bildet som tegnes er i det store og hele dette: Den én prosent rikeste delen av befolkningen har gått fra å eie omlag halvparten av all eiendom i vestlige land, til i dag å eie eksempelvis 25 prosent i Frankrike. Den fattigste 50 prosent-delen av befolkningen har eid omlag fem prosent hele tiden, slik at en ny middelklasse har vokst frem som en økonomisk kraft mellom disse to gruppene. Årsaken til middelklassens fremvekst er først og fremst nasjonalstatenes evne til å innføre et progressivt skattesystem (hvor den som eier og tjener mest, betaler mest i skatt) og derved utbyggingen av velferdsstaten, slik vi kjenner den i dag.

[ «Lettfatteleg og presis danningsreise frå Rune Slagstads» ]

Den økende ulikheten merkes nå både i Europa og i USA. Som økonomene Tim Shirk og Ron Ivey skriver i Newsweek 15.11.21: «...middelklassen så sine eiendeler krympe med 20 prosent mellom 2001 og 2016. (...) 99 prosent av amerikanerne betaler nå mer enn dobbelt så mye skatt enn de én prosent rikeste.» I Norge merker vi kanskje lite til dette, utover at det ikke er lenger er for hvermansen å etablere seg i hovedstaden (da må man rett og slett ha tjent mye penger – eller arvet).

Det er således lett å henge med i Pikettys problembeskrivelse. Han skriver lett, fengende og uhyre innsiktsfullt, og i tillegg til grunnproblemstillingen om økonomisk fordeling, tar han også kraftfulle oppgjør med kolonihistorien vår, den vedhengende rasismen og den fortsatte kjønnsdiskrimineringen, som hver på sin måte fortsetter å skape utenforskap.

Trenger ideologiske utfordrere

Når det kommer til Pikettys mer helhetlige løsningsforslag, er det ikke like lett å kjøpe hele pakken. Det er lett å være enig i behovet for fornyet fokus på progressiv beskatning, slik at vi sikrer også det Adam Smith var opptatt av i det som er kapitalismens Bibel, The Wealth of Nations. Smith skriver at befolkningen «...er forventet å bidra proporsjonelt i forhold til deres (økonomiske) interesser...». De rikeste tar en uforholdsmessig stor andel av verdiskapingen i mange land i dag. Dette gjelder åpenbart i USA, men fenomenet går også i noen grad rett inn i vår pågående og hjemlige politiske debatt.

Et springende punkt blir: Skal det ikke lønne seg å leve og handle godt og klokt, eller å skape også økonomiske verdier, fremfor å ta dårligere personlige valg?

—  Hermund A. Haaland

Men hvor Piketty ønsker «...en ny form for demokratisk, desentralisert og selvstyrende sosialisme, miljøvennlig og mangfoldig, som gjør det mulig å bygge en annen verden, som er mye mer frigjørende og egalitær enn den vi nå har», vil det etter mitt skjønn være nødvendig å utfordre hans ideologiske ståsted både fra et mer kristendemokratisk og et mer konservativt politisk ståsted. Hans rettferdighets- og fordelingstenkning synes å være teknisk og materialistisk, og gir i liten grad svar på om statlig omfordeling virkelig på en sunn måte gir rom for menneskelig utvikling og blomstring.

[ «Anbefalt: Magnus Marsdal som parterapeut» ]

Et springende punkt blir: Skal det ikke lønne seg å leve og handle godt og klokt, eller å skape også økonomiske verdier, fremfor å ta dårligere personlige valg? I så måte kan Pikettys fordelingstenkning begrense og svekke respekten for menneskets verdi, noe blant annet den skotske filosofen Alasdair Macintyre tar opp i sin rettferdighetstenkning.

Skape rom for alle

I sum gir Piketty et vesentlig bidrag til å forstå en av vår tids største og underliggende hovedutfordringer: At en altfor stor del av verdiskapingen tilfaller de aller rikeste globalt, at dette bidrar til en mindre dynamisk verdensøkonomi selv etter grunnleggende kapitalistisk tenkning og at dette forsinker helt nødvendige løsninger for nå kritiske klimamål. Med sin nye bok blir disse tankene tilgjengelig for langt flere, og jeg håper også En kort historie om likhet vil bidra til en enda bredere debatt. Målet må da ikke bare være økonomisk likhet, men at vi som samfunn finner måter å bedre muligheten for at alle innbyggere både kan utvikle seg og blomstre, og det på en bærekraftig måte.

Hermund Haaland er siviløkonom, gründer og forfatter