En av vår tids største skuespillere imponerer i «The Card Counter»

Paul Schrader er en viktig del av moderne filmhistorie. Som manusforfatter for Martin Scorsese stod han bak klassikere som Taxi Driver og Raging Bull – begge om labile menns kamp med indre og ytre djevler. Han nevnes gjerne som en sentral skikkelse i «det nye Hollywood», det regissørstyrte «ungdomsopprøret» som gjorde seg gjeldende fra slutten av sekstitallet, i selskap med kapasiteter som Francis Ford Coppola, Steven Spielberg og Brian De Palma.

Men der Spielberg var flasket opp på femtitallet B-kultur, kommer Schrader fra en strengt kalvinistisk familie. Han og broren ble oppmuntret til å fortelle historier, men han fikk ikke lov å se film før han nærmet seg myndighetsalderen. Suksessen med Taxi Driver – som var skrevet i en periode med depresjon, ensomhet og alkoholisme i Los Angeles – tillot Schrader å regissere sin egne filmer.

---

Drama/thriller

The Card Counter

Av: Paul Schrader

Med: Oscar Isaac, Tiffany Haddish, Willem Dafoe, Tye Sheridan

Premiere fredag 19. november

---

[ Gullpalme-vinner «Titane» er en kompromissløs hybrid mellom voldelig skrekk og fargegnistrende show ]

Kirkens klimafornektelse

Pussig nok har Schrader, som for øvrig både er teologiutdannet og har arbeidet som filmkritiker, kun blitt oscarnominert for beste manus en gang i karrieren – det skjedde med First Reformed fra 2017. Filmen, der Ethan Hawke portretterte en prest i fortvilelse over kirkens fornektelse av klimaspørsmålet, var et dystert dypdykk i isolasjon og radikalisering – spor forfatteren har holdt seg i siden gjennombruddet med den Dostojevskij-inspirerte Taxi Driver.

Forbrytelse og straff

Det er lett å kjenne igjen motivene i kinoaktuelle The Card Counter. Og som i Taxi Driver, bærer dessuten hovedpersonen på smertelige erfaringer fra krigføring i et fremmed land. Han kaller seg William Tell og lever som omreisende småskala-gambler på alskens casinoer – en tiårig dom i militærfengsel har lært ham å telle kort og lese motspilleres ansikter.

Det viser seg at Tell har vært torturist i den amerikanske fangeforlegningen Abu Ghraib i Irak, men der han selv måtte sone for ugjerningene, slapp hans overordnede unna.

The Card Counter er fattig på action og ytre dramatikk, men lar desto mer foregå inne i rollefigurenes og dermed også publikums hoder

—  Einar Aarvig, kritiker

Hevnens funksjon

På en sikkerhetskonferanse i et av spillhotellene møter William den unge mannen Cirk, som opplevde at faren ble voldelig og alkoholisert etter å ha arbeidet for samme offiser som ham selv. Cirk planlegger en hevnaksjon, William vurderer om han skal la seg involvere eller fortsette med sin monotone spillertilværelse.

Dermed sirkles flere store tematikker inn: Hvordan forholde seg til sin egen voldelige fortid - en fortid som handlet både om å følge ordre og å gi etter for egne lave instinkter? Hva er hevnens egentlige funksjon? Kan man lulle seg vekk fra virkeligheten ved å gjøre spill til en levevei?

Schrader er strengt økonomisk i både manus og i regi. Dialogen er sparsom og ladet, som små puslespillbiter seeren må sette sammen. Fremdriften er selvsikker, for saktmodig, mener enkelte anmeldere. Det finnes også de som anklager filmskaperen for å være moraliserende og selvhøytidelig.

[ Nyinnspillingen av «Tre nøtter til Askepott» imponerer stort ]

Urettferdig

The Card Counter er fattig på action og ytre dramatikk, men lar desto mer foregå inne i rollefigurenes og dermed også publikums hoder. Slike øvelser er fåfengte uten stålkontroll over filmspråk og virkemidler. Når verden raser sammen for hovedpersonen, skjer det med ørsmå, knapt registrerbare ansiktsuttrykk – imponerende gestaltet av en av vår tids største skuespillere. Bare i høst har Oscar Isaac vist seg imponerende allsidig, fra frustrert forstadsmann i skilsmisseforhandlinger i Scener fra et ekteskap til staut romopera-patriark i Dune.

Her, på et vis som er ulike deler intenst og avmålt, spiller han en mann som – typisk for en Schrader-film – står i et utenforskap samfunnet har ansvaret for. Når det til slutt er samfunnet som setter ham på plass, på et sted han kan forstå og akseptere, føles det blodig urettferdig – men på en måte som lar oss tenke selv, aldri fasit-moraliserende.