Bokanmeldelse: Ruslende og sorgmuntert om å bli gammel

Livets siste par runder og dødens endelighet er det optimistiske eller pessimistiske – alt etter som – temaet for den danske, klassiske filologen Hans Boll-Johansens bok Ganske kort her til sist. Om kunsten å visne glad. En riktig god tittel, alvorlig men mild. Det anes allerede at Boll-Johansen er på den positive siden av holdningene, han har overskudd på erfaring og rekker hånden ut for på det enkleste å gi noen oppmuntrende ord på vegen. Enkelt og søtt.

Oppkvikkende ord

Universitetsmannen Boll-Johansen holder seg for god til fotnoter på dette stadiet av livet, nå er det den enkle fortellingen som gjelder – hvor han på det beste siterer gode og til dels oppkvikkende ord fra den klassiske litteraturens helter. Som denne av den franske Montaigne, essayets «oppfinner», som sier: «La de unge se fremover og de gamle bakover – var det ikke det som var meningen med Janus to ansikter? Så lenge mine øyne kan skjelne de skjønne, svunne dagene, vender jeg med jevne mellomrom blikket den vegen.»

---

Sakprosa

Hans Boll-Johansen

Ganske kort her til sidst. Om kunsten å visne glad.

Kristeligt Dagblad Forlag (dansk) 2021

---

Strengt forbudt

Boll-Johansen og hans venner utgjør en gruppe som samles med jevne mellomrom, de spiser middag og hygger seg. De snakker om alt, bortsett fra døden. Og så er det slik at det er direkte forbudt å nevne mer enn én skavank på hvert møte. «De ukuelige», kalte de seg – inntil et av medlemmene antydet at det var hybris når medlemmene begynte å falle fra. De er en bitte liten skare av optimister og pessimister som innser at det ikke lar seg gjøre å komme ut på tur med Orientekspressen hver sommer, som forfatteren lakonisk kommenterer – de ukuelige er ikke fullt så ukuelige.

Denne ruslende, lille boken har færre ord enn mange som støyer av «gode» råd.

—  Olav Egil Aune

Forfall eller innsikt

Pessimistene hefter seg ved at livet er en bunke forfallshistorier, optimistene forteller heller om at livet vinner i høyde og dybde etter hvert som man blir eldre. For en av gledene ved å bli gammel er at man av og til kan ha fornemmelse av å være rykket fram i innsikt, fordi man blant annet og i mellomtiden har hatt tid til å lese kloke bøker som man bare ante fantes.

[ Wencke Mühleisen: – Kvinners ­aldring har vært fraværende i litteraturen ]

Ingen erstatning

Mye av det som skrives om alderdommens psykologi har pessimistisk klang. Alderdommen er tiden når individet slites mellom jeg-identitet og håpløshet, som psykiateren Carl Gustav Jung ville sagt det: Visdom avhenger av om man klarer å løse denne konflikten. Når man oppnår visdom er man i stand til å akseptere at det livet man har levd er som det måtte være, og at det nødvendigvis ikke finnes noen erstatning. Bare en slik helhetstenkning kan transendere vemmelsen ved å føle seg ferdig og passé.

Alle religioner, hver på sin måte, ser på mennesket som budbringer mellom himmel og jord.

Ung gammel

Tilbake til Boll-Johansen – han er fullt klar over konflikten mellom ungt og gammelt. Han innser at i det konseptet vi kaller «det moderne», føler de unge at de eldre ikke kan lære dem noe. Man kan si at den dagen da den sykliske oppfatningen om alle tings tilbakevendelse erstattes av fremskrittstroen, er de gamles viden per definisjon foreldet – med andre ord: Hvis vaktskiftet ikke kan foregå som en naturlig avløsning, og de eldre ikke kan finne ut av selv å trekke seg tilbake når deres tur kommer, kan det hende at man havner i det aggressive hjørnet.

[ Inge Eidsvåg: De eldres kunnskap forplikter ]

Derimot – eller kanskje ikke i motsetning i det hele tatt – snakker den romerske statsmannen Cicero (106–43 f. Kr) i sitt skrift om alderdommen om at man heller bør lytte til de eldre, fordi de gamle har erfaringen, besindigheten og klokskapen på sin side: «Hvis man studerer fremmede folkeferds historie, vil man merke at de mektigste stater er brakt til fall av ynglinger, mens de er opprettholdt eller brakt på fote igjen av oldinger».

Drivhjul

I middelalderlig ikonografi – minner Boll-Johansen oss på – sammenlignet man livets gang med en vannmølles drivhjul, som først løfter mennesket langsomt opp fra barn til voksen og deretter lar det styrte ned og tilintetgjøres i alderdommens virvlende malstrøm. Med denne forestillingen, med like mye rom på begge sider av livshjulets oppadgående og nedadgående hjulkrans, kulminerer menneskelivet på midten av sin bane, og deretter går det kun tilbake.

Mild alderdom

Når er man gammel? Og kan man gjøre noe med det? Boll-Hansen gir i hvert fall ikke ordet til unaturlig kroppsatletikk og halsløs trening for å holde på ungdommen. Med en snert av humor siterer han nok en gammel venn, Cato den eldre, som selv opplevde å bli 85 år, og som trodde på at en moralsk god livsførsel er bedre enn mange akrobatiske øvelser.

Boll-Hansen gir i hvert fall ikke ordet til unaturlig kroppsatletikk og halsløs trening for å holde på ungdommen.

—  Olav Egil Aune

Her kan det hende at Boll-Johansen og Cato antyder et dårlig råd for sine medeldre – for ingen i dag vil si at aktivitet ikke er viktig. Andre ting er å skaffe seg en hobby (hvis man ikke har det), sørge for å komme seg ut sammen med venner (jfr. «gutteklubben»), samtale om viktige ting – og uviktige, delta i arrangementer og foreningsvirksomhet, i den grad man orker. Viktigst er kanskje de ukentlige eller to ganger ukentlige samlinger rundt en kaffekopp.

[ Anmeldelse: Munchmuseet innfrir langt på vei ]

Bekymringer hører alderdommen til, men det går an å dempe dem – med litt vilje og samvær. I det hele tatt, følge med i det som skjer og ikke la noen fortelle deg at du står for «gammelmannstanker», for alle tanker er viktige. Slik leser jeg Boll–Johansen på og mellom linjene.

Støyer ikke av «gode» råd

Denne ruslende, lille boken har færre ord enn mange som støyer av «gode» råd. Den er verken vitenskapelig eller tungnem, den er det den er: Noen observasjoner og små refleksjoner over den aldersfasen han selv er i. Ingen ting for spesialistene, dette. Men den gir antakelig større gjenkjennelse enn mange av de store gravalvorlige, for han er selv emnet for sin bok.

Best er Boll-Johansen når han baker sitater av de gamle størrelsene inn i sin egen tekst, mindre god når han mot slutten nokså sidetungt og unyansert skjeller ut et helsevesen som ikke gjør jobben sin og gjør døden til en transportetappe. Det blir for enkelt, men som han skriver: «Det er den angsten som i svake øyeblikk får meg til å si at jeg frykter pleiehjemmet mer enn døden. Den dag det blir aktuelt, håper jeg å kunne erstatte usikkerhet og frykt med lettelse og takknemlighet, skriver han – og siterer sin utgamle venn Montaigne igjen: «Jeg ønsker at døden skal finne meg i ferd med å plante kål»