Bokanmeldelse: Ruslende og sorgmuntert om å bli gammel
Når vennegjengen til Hans Boll-Johansen (85) møtes er det strengt forbudt å nevne mer enn én skavank om gangen.
GAMMEL: Danske Hans Boll–Johansen har skrevet en ruslende, liten bok om å bli gammel. Han bruker ordet gammel, ikke «jeg er så gammel som jeg føler meg». Si det som det er. Det ligger mye energi i det.
Leif Tuxen
Livets siste par runder og dødens endelighet er det optimistiske eller pessimistiske – alt etter som – temaet for den danske, klassiske filologen Hans Boll-Johansens bok Ganske kort her til sist. Om kunsten å visne glad. En riktig god tittel, alvorlig men mild. Det anes allerede at Boll-Johansen er på den positive siden av holdningene, han har overskudd på erfaring og rekker hånden ut for på det enkleste å gi noen oppmuntrende ord på vegen. Enkelt og søtt.
Oppkvikkende ord
Universitetsmannen Boll-Johansen holder seg for god til fotnoter på dette stadiet av livet, nå er det den enkle fortellingen som gjelder – hvor han på det beste siterer gode og til dels oppkvikkende ord fra den klassiske litteraturens helter. Som denne av den franske Montaigne, essayets «oppfinner», som sier: «La de unge se fremover og de gamle bakover – var det ikke det som var meningen med Janus to ansikter? Så lenge mine øyne kan skjelne de skjønne, svunne dagene, vender jeg med jevne mellomrom blikket den vegen.»
Bestill abonnement her
KJØP
