Grubling på tomgang med krigen som kulisse

Etter den skjønnlitterære debuten for snart tjue år sidan har Levi Henriksen gitt ut fleire gode romanar og novellesamlingar. Dei fleste av forteljingane skildrar livet til kvardagsmenneske i ei lita bygd utafor Kongsvinger. Henriksen, som også er songar og låtskrivar, har gjennom åra fått ei stor og trufast lesarskare. Fleire av desse vil truleg nikke gjenkjennande både til forteljemåten og skildringane av menneske i krise i årets roman. Men Tolv ord fra Oskar Maier er så ujamn og springande at eg er usikker på boka er i stand til å rekruttere nye lesarar.

Mora og kjærleiken

Eg-personen, som har fleire trekk til felles med den biografiske Levi Henriksen, har planlagt å reise til Sverige åleine for å lage det han reknar med skal bli sitt siste album. Så langt kjem han ikkje. For han blir uventa oppsøkt av dottera til Oskar Maier. Ho fortel at den tyske faren var kjærast med musikarens eiga mor før krigen. Ikkje nok med det, det var tanken på mora som heldt Oskar oppe og i live under tida som soldat og i dei tre åra etterpå i sovjetisk krigsfangenskap. Eg-forteljaren får også nokre brev som mora skreiv til kjærasten heilt til rett før invasjonen av Norge i 1940.

---

Roman

Levi Henriksen

Tolv ord fra Oskar Maier

288 sider, Gyldendal 2021

---

Denne uventa og handfaste informasjonen om den 17-årige moras kjærleik til ein framand før ho gifta seg med faren, gjer at låtskrivaren utset reisa til Sverige. Han prøver å finne ut meir om kva som skjedde i lokalsamfunnet og i verda i desse åra før krigen, og brukar tid på å gruble. Spørsmål om alder og aldring blir viktige. Han tenker på korleis dottera var då ho var 17 år og spør seg sjølv: «Da jeg var på mammas alder, hva gjorde jeg?» Han les moras brev som også er gjengitt i romanen og grev seg stadig djupare ned i det som kunne ha skjedd då to tenåringar vart forelska over 24 år før han sjølv vart født. Korleis kunne mora som han gjennom heile sitt liv opplevde som ei klippe i livet sitt, ei pliktoppfyllande mor som var aktiv i den lokale pinsemenigheiten, ein gong ha vore lidenskapeleg forelska?

[ Levi Henriksen forteller om alle tiders reservejul med grillpølser i lompe ]

Noko å skrive heim om?

Det blir etterkvart tydeleg at det viktigaste motivet for musikarens leiting i fotografi, brev og arkivmateriale frå moras ungdom, er å forstå seg sjølv og sitt eige liv betre. Det viser seg at Oskar Maier var ein vanleg tysk soldat som etter krigen og åra i fangenskap, vendte heim til eit velordna liv som gartnar. Musikaren fortel altså at han utset den planlagte reisa si til Sverige berre for å få klarheit i det som skjedde mellom mora og den tyske ungguten. Etterkvart får lesaren lyst til å spørre han direkte: Kvifor er du så opptatt av at mor di hadde eit eige liv og vart forelska før ho møtte far din? For at mora kanskje var annleis enn den han kjente ho som lenge etterpå? Er det noko å skrive heim om? Tydelegvis er det det. Men kvifor vi treng å lese om det, vart eg meir usikker på.

Etterkvart får lesaren lyst til å spørre han direkte: Kvifor er du så opptatt av at mor di hadde eit eige liv og vart forelska før ho møtte far din?

—  Rolv Nøtvik Jakobsen

Dei gjengitte breva og kanskje også Oskar Maiers eigen livsskildring er sannsynlegvis autentiske historiske kjelder. Den pietetsfulle måten dei blir gjengitt på, tyder at sonen ønsker å forvalte den forteljinga han er på sporet av, på ein måte som tek vare på dei dødes verdigheit. Det einaste problemet med dette i ei skjønnlitterær framstilling, er at det heile lett vert føreseieleg og lite spennande.

Tal og enkeltskjebnar

Levi Henriksens musikar viser seg ikkje som nokon stor tenkar. Innimellom leiting og grubling over eige liv, ser han også ein norsk film om deportasjonen av norske jødar med fangeskipet Donau i 1942, Den største forbrytelsen altså. Låtskrivaren oppsummerer det inntrykket filmen gjorde, på denne måten: «Men det som griper meg mest er ikke at av de 532 jødene som ble sendt med «Donau», kom bare ni tilbake. Dette blir tall. Statistikk. Det som dypest sett berører meg, er skildringen av ekteparet Sara og Benzel etter at de har ankommet Auschwitz med tog. Han er fire år yngre enn meg, hun fem år yngre enn Elvira.»

[ Synne Corell mener svikt i alle ledd førte til det norske holocaust ]

Det er ikkje akkurat ein ny tanke at levande skildringar av rører oss sterkare enn fakta og historiske framstillingar. Men, som den irske filosofen Richard Kearney allereie for tjue år sidan viste i On Stories, og som Knausgård gjentok i det sjette bindet av Min kamp, forståing av historiske hendingar, særleg i møte med det ufattbare som Holocaust representerer, handlar om å sjå den nødvendige samanhengen mellom det individuelle og tala: Først å få auge på og møte individuelle enkeltskjebner for deretter å oppdage og telje: Dette var eit liv, deretter må eg addere ein pluss ein pluss ei heilt til vi kjem til over seks millionar enkeltskjebnar. Menneske som var systematisk drepne berre fordi dei av nazistane vart klassifisert som jødar. Poenget er at det nettopp er kombinasjonen av sterke forteljingar om enkeltmenneske og det låtskrivaren nedsettande kallar «tall» og «statistikk», som kan opne opp for ei historisk forståing av Holocaust.

Problematisk innleving

Låtskrivaren lever seg inn i skildringa av det jødiske ekteparet som tek ein siste avskjed ved ankomsten til Auschwitz og førestiller seg at det er han sjølv og kona: «Og jeg ser for meg Elvira og meg som blir ført hånd i hånd inn i det garderobelignende anlegget der vi kler av oss og står nakne ved sida av hverandre for siste gang. Skulder mot skulder som da vi ga hverandre vårt ja.» Deretter skriv han ein sang, den første til den nye albumet, som handlar om nakenheit og kjærleik.

Poenget er nettopp at dette barbariske brotsverket mot menneskeheita, ikkje er noko som skjedde med alle.

—  Rolv Nøtvik Jakobsen

For meg er dette etisk problematisk. Poenget er nettopp at dette barbariske brotsverket mot menneskeheita, ikkje er noko som skjedde med alle, noko allmennmenneskeleg. Det dreier seg om eit eineståande og systematisk forsøk på folkemord på nokre som nettopp var blitt definert som «dei andre», dei som ikkje var som oss.

[ «Hanna Dahl skriv kompromisslaust fram frontkjemparens versjon» ]

Pinsevenn-G

Romanen glimtar også til med nokre umiskjennelege henriksenske skildringar av menneskemøte som nesten er eigne noveller. Eg vil særleg framheve korleis sonen fortel om korleis mora lærer han å spele gitar på pinsevennmåten: «Ta denne, sier hun, og rekker meg gitaren hun har stemt.

– Slik. Dette er kanskje det enkleste av alle grepene. Pinsevenn-G, sier hun og klemmer ned tommelfingeren i tredje bånd på den øverste strengen, og pekefingeren tilsvarende på den nederste strengen.

– Hvorfor heter det pinsevenn-G? spør jeg, og forsøker å gjøre det samme. – Kanskje fordi den er så enkel, sier hun».

Boka inneheld mange fine refleksjonar om aldring og musikk, referansar til ulike filmar som hovudpersonen og mora har sett, er også ein slags gjennomgangsmelodi i det heile. Men eg vil nok anbefale nye Henriksen-lesarar å starte med ein av hans tidlegare bøker.

[ «Espen Stueland viser at pandemitid alltid er en form for åpenbaringstid» ]

Post-koronial litteratur?

Eitt og eit halv år uten turnear og anna reising, pandemitid med heimekontor og god tid til introspeksjon og grubling. Det kan kome heilt ny musikk ut av det. Leif Ove Andsnes fortalte på ein konsert i København nettopp at hans pandemiprosjekt var å spele og forsøke å rehabilitere den noko nedvurderte pianomusikken til Antonín Dvořák. Det er i alle høve musikk eg ikkje har høyrt før. Men i etterkant er det også mogleg å høyre lyden av nedskrivingssystem som slurar eller går på tomgang. Ikkje ein gong nabolandet Sverige har det vore mogleg å reise til. Kanskje skal eg gi Tolv ord fra Oskar Maier ein ny sjanse og lese den som ei samtidsskildring av kva pandemien kan gjere med oss?