«Dokumentering av musikken synes viktigere enn lytterens opplevelse»

Det som går igjen i musikken til norske B-komponister fra slutten av 1800-tallet, og muligens B-komponister overalt og til alle tider, er en påtagelig optimisme. Det er et forsonende trekk hos dem. Jeg spør meg om nordmenn generelt var optimister på den tiden, eller om B-komponistene hadde spesielle anlegg for lykke. Oscar Wildes ord om at de mest interessante menneskene han hadde truffet, var halvkunstnere, tyder på det siste. Eller er det så enkelt som at det å skrive musikk som rommer konflikt, tap, ensomhet og så videre, rett og slett er veldig vanskelig?

Siste skudd på stammen her til lands er uansett den nye platen fra Lawo med pianomusikk av Signe Lund. Musikken på platen har parktantens etos og sterke humør: Opp igjen! Det er velklingende og melodisk, og det er fint spilt av Rune Alver. Det er bare så ensformig. Utgivelsen er enda et eksempel på en norsk, klassisk plate hvor dokumentering synes å være hovedsaken, og hensynet til lytterens opplevelse synes å være underordnet. Jeg kommer tilbake til det.

Nazisympatier