Víkingur Ólafssons Mozart er som en mindfulness-instruktør

Den islandske stjernepianisten Víkingur Ólafsson er ute med en ny plate, denne gang med musikk av Mozart og hans samtidige. Spillet til Ólafsson har så langt hatt ordet klarhet skrevet over seg med store bokstaver. Det er en musisering hvor flomlyset er på hele tiden. Hans Debussy er et godt eksempel, for ikke å snakke om hans Brahms.

Ólafsson er den typen musiker som deler publikum i to, de som elsker at han går sine egne veier og ser på klassikerne med friske øyne, og de som synes spillet mangler sjarm og varme. Frysepinner som meg hører naturlig til den siste gruppen.

---

Album: Klassisk

Víkingur Ólafsson

Mozart & Contemporaries

Deutsche Grammophon 2021

---

Eldre menn ergrer seg kanskje også over den Harry Potter-aktige måten plateselskapet hans, Deutsche Grammophon Gesellschaft, hyper ham opp på, og selger ham inn som cool. Tiden da platecoverene viste presentable fotografier av musikere i dress (David Oistrach så ut som innehaveren av en ærverdig tobakksforretning) er definitivt forbi. Allerede på syttitallet startet denne stjernedyrkelsen, med opphausingen av Herbert von Karajan. Nå er det regelen, og Deutsche Grammophon, det engang så solide, er verst. Hva ville Gerhardsen ha sagt, spør du kanskje? Og ikke helt uten grunn.

Jeg sier alt dette for at du skal forstå hvor glad jeg ble da jeg hørte hvor fint Ólafsson spiller Mozart. Det er kjempefint. Spillet hans skyver alt utenommusikalsk unna med fast og vennlig hånd, faktisk ikke helt ulikt gamle Oistrach. Hvem kan be om mer?

[ Foreslår å avvikle fast preken over Det gamle testamentet. Nå reagerer forskere ]

Hørt om Galuppi?

Ólafssons Mozart er ikke den kvikksølv-Mozarten vi kjenner. Tvert imot gjør han ham alvorlig og nær. Spesielt i de langsomme satsene er han som en mindfullness-instruktør. Det oppstår et rom rundt musikken, fritt for distraksjoner.

Platen inneholder altså stykker både av Mozart og av andre, samtidige komponister. Du får et levende inntrykk av hva som rørte seg i tiden, og av hvordan Mozart skiller seg ut og ikke skiller seg ut. Det er kjente og ukjente navn: Joseph Haydn, Carl Philipp Emanuel Bach, Domenico Cimarosa, og ikke minst Baldassare Galuppi. Hørt om ham?

Det som blir tydelig på denne måten, er hvilken fantasirikdom det er i Mozarts musikk. Ta åpningen av platen som eksempel. Du hører først et vakkert og rørende stykke av Galuppi, så kommer Mozarts Rondo i F-dur, med en melodi som virker nesten dillete sammenlignet med alvoret i Galuppis stykke. Du får absolutt ikke følelsen av å gå fra en B-komponist til en A-komponist. Men så begynner rondoen å balle på seg. Hver gang det lille temaet kommer tilbake, er det annerledes enn første gang. Det er jo et morsomt tema som kan brukes til alt mulig! Mellom hver gang er det nye og overraskende ting som skjer. Stykket er et oppkomme av gode idéer, og på en uforklarlig måte henger alle idéene sammen i en helhet. Dette opplever du i kontrast til den vakre, men relativt sett idéfattige musikken til kollegene hans. I et rent Mozart-program ville du ikke fått denne opplevelsen så sterkt.

Det som blir tydelig på denne måten, er hvilken fantasirikdom det er i Mozarts musikk.

Platen er altså laget med tanke på tilhøreren. Ólafsson synes å være ett hundre prosent på parti med lytterne sine. Tross sin makeløse pianoteknikk og sin klarhet, har han hjerte for fine stykker. Han har aldri vært redd for å spille arrangementer av perler, heller ikke på denne platen. Alt blir fremført med det samme alvoret, med stort alvor.

Hver tone som en perle

Av Mozart inneholder platen to sonater, hvorav den vektigste er nr 14 i c-moll. Dertil en rekke enkeltstykker, blant annet to arrangementer. Det er selvsagt mye som går fort her. Teknikken hans er utrolig renslig. Hver tone er som en perle, rund og hard og tydelig atskilt fra de andre.

Spillet er helt våkent, liksom med oppspilte øyne. Mozarts musikk tåler denne spillestilen svært godt. Den godsligheten som ofte preger Mozart-fremføringer, er langt unna. Rondoen i D-dur er et veldig godt eksempel, spilt med stort overskudd og om ikke akkurat med humor, så i hvert fall inspirert. Fullt av detaljer.

I de rolige stykkene, som det er mange av på platen, er han i den andre ytterligheten. Veldig stille, veldig sakte, og med intens tilstedeværelse. Cimarosas sonate i d-moll er et mirakel av pianoklang. Det samme er Mozarts Fantasi.

Ólafsson skiller veldig tydelig mellom forgrunn og bakgrunn og skaper et stort, ensomt rom rundt melodien. Hør andanten fra sonaten i C-dur. Så enkelt, så rett frem. Ikke mange tempoforskyvninger, lite som blir spesielt fremhevet. Likevel tvinger han deg til å høre etter. Utrolig at den lille melodien kan være bærer av så mye alvor. Det er ikke ofte man kommer så inn til benet som dette, nær sagt uansett musikkform.

Det er en litt melankolsk plate, fri for lykke

Klart best hittil

Om det går fort eller sakte, er det alvor over Ólafssons spill. For meg må vi helt tilbake til den eksentriske Ivo Pogorelich for å finne noe lignende – og en lignende følelse av ensomhet. Underfundighet, sjarm, glimt i øyet og så videre er ikke Olafssons banehalvdel. Dette blir merkbart i Haydn-sonaten som han gjør fargerikt og energisk, men helt uten den bekymringsløsheten som Haydn har på sitt beste.

Så langt har det vært en spesiell dobbelthet i Ólafssons spill.

Han har et intenst fokus når han spiller, og samtidig virker spillet merkelig distansert. Men på denne platen er det som om han snur dette til sin egen fordel. Han skaper disse store rommene rundt musikken, fulle av konsentrasjon.

Det er en litt melankolsk plate, fri for lykke. I de innadvendte partiene er han ekstremt til stede. Den klart beste utgivelsen hans hittil, i mine ører. Her er det mye som faller på plass, og det er umulig ikke å bli rørt av alvoret i spillet hans.

[ Her er de nominerte til Petter Dass-prisen ]