Anmeldelser

‘Rød selvbiografi’ er fullstendig uten sidestykke

Anne Carsons versroman om det røde monsteret Geryon er dypt rørende. Nå finnes storverket i formidabel norsk gjendikting.

Tidligere i vår takket jeg ja til å skrive anmeldelsen av gjendiktningen av Anne Carsons versroman Rød selvbiografi. Men da utgivelsen ble utsatt et halvt år kjente jeg på en liten, merkelig lettelse.

Redsel

Natten før jeg skal skrive kritikken drømmer jeg at jeg får et dypt rødt snitt i min høyre pekefinger som ikke slutter å blø. Det interessante stikket av redsel er med andre ord der fortsatt. Men hvorfor blir jeg redd for poesien?

Jeg er faktisk ikke alene. I siste nummer av BLA Bokvennens Litterære Avis, svarer nettopp tre av fem utvalgte litteraturkritikere at de redd for poesien, og unngår den så godt de kan når de skal anmelde, rett og slett fordi de føler at de ikke når poesien opp til knærne og er redd for å være dårlige lesere.

Å lese, og ikke minst skrive om poesi, er et møte med min egen hang til å avkode, forstå og se sammenhenger i litteraturen. Første steg til å få blodet til å slutte å blø er å anerkjenne og å huske på at å ikke forstå ikke nødvendigvis er en fallitterklæring eller en tilkortkommenhet, men også en form for opplevelse.

---

Versroman

Anne Carson

Rød selvbiografi

Gjendiktet av Tone Hødnebø

158 sider, Kolon forlag 2021

rød selvbiografi

---

En vegg

Rød selvbiografi kom ut i 1998. Historien om det røde monsteret Geryon, som prøver å finne sin plass i verden, ble det store internasjonale gjennombruddet til kanadiske Anne Carson. Carson er en av disse sprenglærde poetene som jobber på kryss og tvers i litteraturen; som essayist, dramatiker, professor i klassiske studier og oversetter av greske klassiskere. Denne legningen for å krysse grenser gjenspeiler seg i hennes særegne poetiske form, som er kjent for å sine sjangerblandinger. Essay, dialoger, fragmenter og intervju møter lyrisk prosa i et univers hvor hun ofte refererer til og moderniserer greske myter og motiv for å tematisere allmennmenneskelige erfaringer som identitet, seksualitet, sorg og kjærlighet.

Boka er sprenglærd, dirrende varm, kjølig filosofisk, humoristisk, utforskende og utfordrende. Ikke minst er den svært vakker.

—  Hilde Slåtto

Første møte med denne uvante sammenstillingen i starten av Rød selvbiografi er som en vegg. Først ser jeg etter måter å komme meg over på den andre siden av ordveggen. Må jeg klatre over den? Slå hull på den? Gå rundt den? Til slutt aner jeg at jeg må godta at veggen av ord ikke bare handler om kommunikasjon, men at den også er en intellektuell og humoristisk lek med referanser og forventninger som skaper store rom på tvers av tid og rom. Det er på en og samme tid fremmed og merkelig presist.

Myte og samtid

Rød selvbiografi går i dialog med den greske antikke dikteren Stesikhoros (født 650 f. Kr) fragment Geryoneis om myten om det røde enorme trehodede monsteret Geryon. Geryon lever alene på en rød øy sammen med sitt magiske røde kveg. Helten Herakles får i oppdrag å gjøre ti storverk. Det tiende oppdraget er å reise ut til øya, drepe Geryon, for så å ta med seg kveget tilbake til kongen.

Anne Carson skaper forbindelseslinjer til Stesikhoros på mange forskjellige måter i Rød selvbiografi. Hun skriver essayistisk om Stesikhoros metode, moderne fragmenter som minner om hans over 2000 år gamle bevarte bruddstykker, appendikser og fiktivt intervju. Men det er i «hoveddelen», om tenåringsgutten Geryon at Carson skaper en parallell og gripende samtidshistorie som snakker med fortiden.

Lyrisk dannelsesroman

Geryon er en ung gutt på 14 år som opplever seg selv som et vanskapt monster. Han bor med en kjærlig, men ikke helt tilstedeværende, mor, en fraværende far og en storebror som misbruker Geryon seksuelt fra han er et lite barn. Geryon begynner, før han kan skrive, på en selvbiografi, hvor han setter sammen collager av bilder han klipper ut og ting han finner. Ikke ulikt metoden Carson selv bruker for å sette sammen et hele. Da Geryon møter den karismatiske Herakles, og innleder et seksuelt forhold til ham, blir han brådypt forelsket.

Tone Hødnebø

Carson skaper et helt særegent univers som rører meg dypt. Det skaper en helt spesiell effekt å lese noe som på en og samme tid er metaforisk og ikke. Geryon er et rødt monster med vinger samtidig som han er en gutt som føler seg monstrøs i sin annerledeshet. Resultatet er psykologisk dyptloddende og mytisk på en og samme tid. Slik oppstår et helt eget litterært rom som er grensesprengende, vakkert, gåtefullt og bevissthetsutvidende.

Fantastisk oversettelse

Det er ikke mulig å komme inn på alle de forskjellige dybdene i denne versromanen. Boka er sprenglærd, dirrende varm, kjølig filosofisk, humoristisk, utforskende og utfordrende. Ikke minst er den svært vakker. Tone Hødnebøs bunnsolide oversettelse er en nytelse å lese, og hennes fragmentariske etterord er svært opplysende, men gir samtidig et stort rom for leseren. Det er det faktisk ikke mange etterord som etterstreber.

Anne Carson har skrevet en lyrisk dannelsesroman, kunstnerroman og en allmenn fortelling om kjærlighet og begjær. Og om hvor tilintetgjørende en kjærlighetssorg kan være for et ungt sårbart menneske – på en måte som sprenger både romanformatet og poesiformatet, det er fullstendig uten sidestykke i litteraturhistorien.

Jeg føler jeg har forstått en brøkdel og opplevd utrolig mye.


Hilde Slåtto

Mer fra: Anmeldelser