Anmeldelse: Radikaliserte muslimer og bygdetullinger barker sammen i den dristige NRK-serien «Jordbrukerne»

For å få noe utbytte av NRKs nye tv-serie må man bruke et par episoder på å bli kjent med et snodig persongalleri: Her er sterkttroende muslimer med liten sans for norske tradisjoner, og her er muslimer med innvandrerbakgrunn som er blitt for «norske» i fromme muslimers øyne. De etnisk norske er av to slag: De som tar imot nye landsmenn med et fargeblindt sinn, og de som avskyr alle andre hudfarger.

Kategoriene kolliderer idet en selsom gjeng drar fra Oslo til Telemark. Etter at en bonde har reist til Thailand, kommer hans nevø, Knut Sørensen, for å drive Nordigard midlertidig. Knut har konvertert til islam og kaller seg Tariq. Visst er det ugler i mosen: Han kan kjemi og har hemmelige planer med Khabib og Adil. Førstnevnte muslim er fylt av et ubearbeidet raseri, den andre er en ungkar som digger hiphop. Begge har et stort skjegg.

[  Tro, utroskap og sammenbrudd – Jonathan Franzens er tilbake, heldigvis! ]

Det rettroende trekløveret er hyret av en utenlandsk organisasjon til noe det ikke kan snakkes høyt om. Adil tar seg lærerjobb i bygda for å stjele stoffer fra kjemilaben.

---

TV-serie

Jordbrukerne

Regi: Izer Aliu, Aurora Gossé og Brwa Vahabpour

Manus: Izer Aliu og Anne Bjørnstad

Med: Nader Khademi, Erika Strand Mamelund, Arben Bala, Jonas Strand Gravli, Ayaz Hussain, Hina Zaidi, Kristin Grue, Jan Sælid, Jamal Sheik med flere.

8 episoder, premiere 28. oktober på NRK1

---

Ulykkelig far

Med på lasset er hovedpersonen Marwan, en norsk-iraner som slites mellom sin muslimske bakgrunn og en altfor norsk identitet. Hans norske kjæreste døde i en bilulykke, nå vil han ta seg av sin fem år gamle datter Kiki. Barnets besteforeldre tror ikke han klarer det og tar over omsorgen. Marwan kidnapper jentungen og tar henne med til kameraten Adil i Telemark – uten å kjenne til trekløverets terrorplaner.

Om seeren vil like å se Jordbrukerne, står og faller med om man godtar den satiriske framstillingen av alvorlige tema.

—  Kristin Aalen, kritiker

En viktig handlingsdriver blir at PST får ferten av terrorcellen og lokker Marwan til å bli informant. Men å sladre – snitche – er det verste man kan gjøre. Vil Marwan spionere på Adil og hans kompanjonger? Og – finnes det noe alvorlig å rapportere om?

Satirestil

I starten antok jeg at terrorkomplottet ville fisle ut når gjengen blir kjent med bygdefolk og deres tradisjoner. Det blir for mye å sause sammen religiøs ekstremisme og samfunnssatire, tenkte jeg. Den onde ideen måtte bli skjøvet til side av serieskapernes ambisjon om å ironisere over ulike miljøer.

Min antakelse skapes av regien og den hakkete klipperytmen. De tre episoderegissørene Izer Aliu, Aurora Gossé og Brwa Vahabpour benytter seg av svart humor og sparker i alle retninger. Om seeren vil like å se Jordbrukerne, står og faller med om man godtar den satiriske framstillingen av alvorlige tema. Som da Khabib blir rasende på Marwans datter Kiki fordi hun har stjålet jakken hans. Han reagerer med å hente øksen og i ren sharia-stil ville hogge av henne hånden. Det ser ille ut, men er utført i et slikt tempo at man må le. Rappkjeftede Kiki tar ikke fem øre for å kjefte på Khabib og kalle ham Skjegget. At den middelaldrende mannen og den lille jenta etter hvert blir perlevenner, er blant seriens mest sjarmerende trekk.

Terrorcellen oppdager raskt at de må melke en bråte med geiter på gården. Melken kan bli til halal-ost, ja, Innovasjon Norge vil gjerne gi pengestøtte til produksjon av Qibla-ost fra Telemark – i samarbeid med Oline på nabogården. Slik fylles episodene av artige bilder og heftige replikker. Jeg trodde det skulle velte de onde planene, men manusforfatterne lar osteproduksjonen bli et nyttig skalkeskjul for trekløverets skumle planer.

Forelskelse

Søt musikk oppstår mellom Adil og to lokale kvinner – bygdas hiphop-elskende rektor og politikvinnen Ingeborg – hvem vil få ham på kroken? Trekantspenningen blir litt for dum. Herlig forfriskende er det derimot at Adil henter sin munnrappe lillesøster Anisa fra Oslo – hun er et fyrverkeri som vil bli stand-up-komiker. Hvem kan hun falle for etter at hun nektet å bli sendt til Pakistan for å giftes bort? Tåler hun mobbingen fra telemarkingene?

Et knippe bygdefolk kan forstyrre det lyssky prosjektet: Bussjåfør Otto og Coop-medarbeider Bengt, sistnevnte en svart somalier som snakker perfekt norsk. Eller ta Bøtta, en helnorsk innflytter som aldri godtas av lokalbefolkningen, men er velkommen på Nordigard. Og så er det rasistene: Røffe mannfolk som håner innvandrerne, særlig kvinner med sjal som snakker plettfritt norsk.

Mye bra

Filmskaperne lykkes med å lage scener der satiren rammer ulike holdninger. Likevel er serien et par episoder for lang, og noen figurer blir bygdetullinger.

Jordbrukerne bygger seg kraftig opp i intensitet da terrorplanene til slutt skal utføres. Vi må virkelig lure på hvordan Marwan og Adils lillesøster skal få trekløveret til å komme til fornuft. Manusforfatterne lager en overraskende twist, som riktignok tyner troverdigheten en hel del. Men galskapen rundes av slik at alle får sitt – på et slags rettferdig vis. Det hele ender med en hilsen til Allah: Bismillah – I Guds navn.