Anmeldelse: «Lille mamma» gjør seerens nysgjerrighet til filmens motor

Noe av det sterkeste med De Uskyldige, Eskil Vogts grøsser fra blokker og furuskog langt øst i Oslo, var den medrivende skildringen av barndom. Med bevegelig, lavt plassert kamera lot filmen oss oppleve verden slik hovedpersonene gjorde det, og et høyst mondent og nøye gjennomtenkt drabantbylandskap fremstod som noe magisk, noe grenseløst.

En mormors død

Lille mamma har et lignende formspråk, men virkemidlene er mer lavmælte. Dramaet, som muligens også kan kategoriseres som forsiktig science fiction, tar utgangspunkt i åtteårige Nelly. I åpningsscenen ser vi henne ta farvel med eldre beboere på et sykehjem før hun går inn på mormorens rom, der moren rydder bort bilder og andre personlige eiendeler. «Kan jeg beholde stokken hennes?», spør Nelly. Dødsfallet gjør vondt for mor og datter, men smerten arter seg forskjellig.